Skip to content

Kunstkritikk

Ambisiøs attpåklatt

«Spektakulära Tider. 60-talet ur Moderna Museets Samling»
Moderna Museet Malmö

Moderna Museet i Stockholm har fått en avlegger i Malmö. Til åpningsutstillingen har en sterk samling sekstitallskunst trukket sørover.

Morgenbladet
12/02/10

Den knalloransje kuben viser seg å ligge i et nøkternt bolig- og kontorstrøk, og den er mindre majestetisk enn jeg hadde trodd. Det splitter nye og mye omtalte tilbygget til Malmös elektrisitetsverk fra 1901 er tegnet av Tham & Videgård Hansson Arkitekter, og sammen utgjør den moderne stålklossen og det ærverdige teglsteinsbygget det nye Moderna Museet Malmö. Klossens vegger er perforerte, og hullene siler effektfullt dagslyset inn i visningssalene.

Mens museer verden over har følt finanskrisen på kroppen, og det norske Nasjonalmuseet mistet hovedsponsoren sin i januar, utvider Moderna Museet. En avtale der den svenske staten, region Skåne og Malmö by deler på regningen gjorde filialen mot kontinentet mulig, og en ny hovedsponsor, energiselskapet Eon, hjelper til med driften de første tre årene.

Spektakulære tider. Huset ble innviet andre juledag med åpningen av tre utstillinger. Svenske Astrid Svangren disponerer et lite galleri; den vidgjetne belgiske maleren Luc Tuymans er bredbent til stede i den gedigne turbinhallen. Men mest plass får utstillingen Spektakulära Tider. 60-talet ur Moderna Museets Samling.

Mange av verkene er velkjent for den som har besøkt moderskipet i Stockholm: James Rosenquists «spaghettimaleri» «I Love You with my Ford» (1961), Andy Warhols svart-hvitt-portretter av Marilyn Monroe fra 1962 og ikke minst museets stolthet og viktigste merkevare, Robert Rauschenbergs «Monogram» (1955-59), eller «geten» blant venner. Skulpturen av en geit med et bildekk om buken blir alltid ikledd sin «silkepyjamas», sin spesialemballasje, når den skal ut og reise, forteller museumsverten på spørsmål om hvordan det skjøre, men dyre ikonet i det hele tatt kan transporteres.

Skittent og kaotisk. Det er viktig at museet viser frem det de har av hovedoppslag i kunsthistorien. Gledelig nok har kuratorene lirket inn mindre kjente verk også, som Bruce Conners video «Report» fra 1963-67, en ti minutters oppvisning i klippekunst, alias bearbeidelse av drapet på John F. Kennedy. Lena Svedbergs tegninger fra det radikale tidsskriftet Puss vil også være nye for mange. De er skitne, politiske og kaotiske og farges også av livshistorien til en kunstner som var så lite bekvem i samfunnet at hun forlot det via et vindu på Södermalm bare 26 år gammel.

Like suicidal, men langt mer berømt var Diane Arbus (1923-71), fotografen med de foruroligende portrettene som ble slaktet og kalt uetiske, arrogante og voyeuristiske av Susan Sontag. Bilder som «Russian Midget Friends in a Living Room on 100th Street, New York City» har vært vist mange ganger, men gjør like fullt inntrykk.

Feilstavet. Multikunstneren Marie-Louise Ekman er ikke noe kjent navn i Norge, men ble introdusert for i alle fall et lite knippe nordmenn da Bjarne Melgaard i januar åpnet filmserien sin på Cinemateket med hennes Hallo Baby fra 1976. I Malmö har jeg sett henne på verklisten og leter spent, men forgjeves: Utstillingsteksten lyver, for under installasjonen viste det seg i siste sekund at tekstilskulpturen hennes var for stor, eller rommene for små. Noe slikt ville neppe skjedd i hovedfilialen, heller ikke på Louisiana eller i Tate. Men så er vi heller ikke i hovedstaden, og regionens publikum later heller ikke til å føle seg invadert av hovedstadskonseptet. Skal man dømme etter øresundspensjonister som husvarme fikar i kafeen, avslappede ansatte som leier rundt på hverandres unger og skoleungdommer som pirker i garderobeskapets folietekst, der Frida Kahlos navn sjarmerende nok er feilstavet.