Skip to content

Kunstkritikk

Norsk oljesøl

Anders Dahl Monsen, Thora Dolven Balke, Anders Smebye, Heidi Johansen, Steinar Haga Kristensen og Stian Ådlandsvik:

«Reflekterat i en droppe olja»

Når unge norske kunstnere besøker Sverige, blir de oppfattet som christianiabohemer, uten at det er dekning for det i verkene de presenterer.

Morgenbladet
18/06/10

Med utstillingstittelen Reflekterat i en droppe olja setter svenskene ved Galleri Niklas Belenius fingeren der det er ømmest og klemmer til: Vi er søkkrike sammenlignet med vår nærmeste nabo. Samtidig er det Norge som har hatt en sterk undergrunn av visningsrom på lavbudsjett de siste årene, mens svenskenes unge kunstnere definitivt ikke har vært smittet av den samme trangen til å finne et lokale, bygge en bardisk og sette i gang. I Oslo har Rekord, Bastard og mange flere vært drevet på ren viljestyrke, men samtidig hatt stor innflytelse. Nettopp de norske idealistiske lavterskelarenaene har vært avgjørende for de seks unge norske kunstnerne som nå vises i en helt annen type rom, en mer stockholmstypisk «hvit kube».

Utstillingens gjestekurator, Linus Elmes, flyttet fra Stockholm til Oslo i fjor for å overta som leder for kunstnerorganisasjonen Unge Kunstneres Samfund og visningsrommet i Lakkegata. På besøk hos Belenius er han blitt satt til å gjøre et utvalg av norske kunstnere med et, skulle man tro, friskt blikk på Oslos yngre kunstscene.

Mil etter mil. Salige Bastard ble startet av Anders Smebye. På Belenius viser han en drakt som ligner Jahn Teigens kjente skjelettkostyme. Han har kalt verket «Noll» som en referanse til en av Teigens opptredener i internasjonale Melodi Grand Prix, den i 1978, da Teigen endte opp helt uten poeng. Dette er langt fra Smebyes mest interessante arbeid, og trolig valgt inn på grunn av et heller hemmende ønske om å vise svenskene «noe norsk».

Anders Dahl Monsen har også vært innom Bastard: Sammen med Leander Djønne sto han i fjor bak et seminar på 37,5 sammenhengende timer som ble avholdt i galleriet. Arbeidernes rettigheter og ukentlige arbeidstimer er fortsatt et tema, synes det av demonstrasjonsbanneret Monsen viser i Stockholm: «Null timer arbeid, ti timer rekreasjon, fjorten timer søvn», fjoller han i det destabiliserende fremstøtet mot vestlige velferdssystemer.

Norske eventyr. Heidi Johansen er utdannet i Canada og lager fotoserier bebodd av en vennegjeng med sans for telting og banjokonserter. Ut av bildene pipler kvaelukt, suppe fra bunnen og vond fortid. Men nå er det ikke Johansens fotografier som vises på Belenius, derimot en gruppe like særpregede skulpturer, grovt skåret ut i tre og malt. Med ett skrikende unntak ser de små figurene ut som leketøy. De er gruppert på veggen, akkurat så langt fra hverandre at de er dømt til å forbli einstøinger. Det ene unntaket står ved inngangsdøren og koper. Han er i naturlig størrelse (dersom vi nå antar at Simpsons har menneskelige mål), heter Bart og har sin pendant i Steinar Haga Kristensens like lite diskrete vandrer i den andre enden av rommet, en liten fyr med for store sko på vei ut av et norsk eventyr og inn i en Paul McCarthy-installasjon.

Thora Dolven Balke viser en fotoserie og et skulpturelement; Stian Ådlandsvik tre bilder. Hos Balke har bildene (alltid polaroider) uregelmessige fargeklumper der det gamle kameraet har villet det slik, og denne autokoloreringen gir på sitt beste en emosjonelt halsbrekkende effekt: Bildet smelter fra innsiden og blør ut i en giftig fargesky der menneskene i det ferdes. Ådlandsviks bilder – to reproduserte presseklipp fra sekstitallet og et nyere blinkskudd fra Stena Saga – gjenforteller nøkternt og elegant den mytiske historien om hvordan norske oljeressurser kunne vært danske, og livene våre helt annerledes, dersom ikke danske politikere hadde vært så forfyllede.

Romantikk. Å diskutere forholdet mellom nasjonalitet og kunstnerisk uttrykk er som oftest en kjedelig runddans. Dette gjelder også når Linus Elmes i et utstillingsessay filosoferer over hva det gjør med kunsten vår at vi er nyrikest i verden. Elmes scorer dog underholdningspoeng med påstanden om at Norge og Sverige ikke er likere enn Dubai og Albania (gjett hvem som er Albania).

Men det største problemet her er at Elmes synes å være smittet av den osloaktuelle, høyrøstede og ganske macho basillen som får bæreren til å lese et hvilket som helst kunstnerskap inn i et rødvinsromantisk paradigme. Tendensen er problematisk fordi den dogmatisk overdøver andre og mer plausible måter å forstå den kunsten som faktisk vises på.

Feil briller. Med mulig unntak for Kristensen passer jo ikke verkene inn i en slik ramme. Det er ikke belegg for å lese for eksempel Ådlandsvik, som representeres av det etablerte oslogalleriet Erik Steen, eller Balke, som nettopp deltok på Veneziabiennalen, inn i en sammenheng der den anti-institusjonelle kunstneren glorifiseres fordi han bor i atelieret («liv og kunst!»). Tendensen mistenkeliggjør sammenhenger som kunstnerne, når det kommer til stykket, ikke har noe imot. Elmes nevner christianiabohemen og skriver at han elsker når folk bryter reglene. Men man trenger heldigvis ikke erklære for kunstnere at, eller i hvilken form, de skal utføre sine regelbrudd. Og stemmer som kveder om nihilisme og at institusjoner får deg til å ville slutte med kunst, bærer dårlig i en kontekst der markedet er det styrende prinsipp. Så, hvis man skal gjøre opprør: Hvorfor legge det til et kommersielt galleri på fasjonable Östermalm?

Ekstra hult klinger lidelsesretorikken i et land med våre finansieringsordninger. Og litt paradoksalt er det at UKS selv har jobbet frem et prisverdig nytt statlig stipend for norske kunstnerstyrte visningsrom. Samtidig som man antyder at de er selve garantisten for fortsatt «autentiske» opprør, som i essayet, ser man helst at Kulturrådet finansierer dem.