Skip to content

Musikkanmeldelse

Fra et kjølig grenseland

Nico: «The Frozen Borderline: 1968-1970»
(Rhino/Warner)

Nyutgivelsen av Nicos The Marble Index og Desertshore er et gløtt inn i sjelen til en svartsynt galning fanget i en smellvakker kvinnes kropp.

Morgenbladet
04/05/07

I regissør Wes Andersons strålende, sorgmuntre film The Royal Tenenbaums (2001) finner vi en scene der den kronisk ulykkelige skjønnheten Margot møter broren sin på kaien etter lang tids adskillelse. Anderson har lagt Nicos umiskjennelige sangstemme i bakgrunnen. Det er et godt valg av lydspor. Nicos forrykt dype toneleie og stakkato uttale varsler om at noe skeivt og sårt er på gang (som et kjærlighetsforhold mellom adoptivsøsken), mens de søte folk-harmoniene antyder at det likevel kan gå godt til slutt. Den tyske aksenten tilfører et snev av europeisk avantgarde, slik de liker det i New York. Ikke er Gwyneth Paltrows Margot helt ulik Nico i utseende, heller: Begge er kjølige, utilgjengelige, «nordiske» blondiner med svartsminkede øyne og en streng hårklipp.

De to Nico-sangene Anderson valgte å inkludere på filmens lydspor er begge hentet fra albumet Chelsea Girl, hennes første soloplate. Men vil man lære Nico å kjenne slik hun selv helst ville bli husket, er nyutgivelsen The Frozen Borderline: 1968-1970 et bedre valg. Den er en sær og mørk dobbeltutgivelse bestående av The Marble Index (Elektra, 1968) og Desertshore (Reprise, 1970), Nicos andre og tredje studioalbum. I motsetning til førsteplaten byr de på materiale Nico skrev selv. Det er selskapet Rhino som står bak, og dermed videreføres Nicos mer eller mindre frivillige tradisjon om aldri å gi ut to album på det samme plateselskapet.

Modell-skuespiller-sanger. Hun ble født som Christa Päffgen enten i 1938 eller 1943 i enten Budapest eller Köln (det er på alle nivåer vanskelig å få kildene til å enes i tilfellet Nico). Etter en traumatisk barndom i et krigsherjet Berlin tilbrakte hun flere år som toppmodell, for det meste i Paris. Hun fikk store oppslag i Elle og Vogue og ble et kjent navn.

Den høye blondinen med de markante kinnbena, det myke blikket og den chic’e panneluggen dro deretter i land filmroller blant annet i Federico Fellinis klassiker La Dolce Vita (der hun hadde sneket seg inn på settet og ble oppdaget) før hun på sekstitallet forlot Europa til fordel for New York og miljøet rundt Andy Warhols studio The Factory. Ifølge Warhols assistent, fotografen Gerard Malanga, ble de kjent etter at hun ivrig hang seg på dem da de besøkte Europa i anledning en utstilling av Warhols malerier. Dette var imidlertid ikke hennes første møte med kunstmetropolen: Allerede i 1959 hadde hun tatt skuespillertimer ved Lee Strasbergs kjente skole, på det samme kullet som Marilyn Monroe.

«Bananplaten». Også i New York fikk hun i begynnelsen mest oppmerksomhet for det slående utseendet. Oppførselen hennes var imidlertid svært lite ladylike. Nonchalante replikker som kunne kastrere den mest herdede New York-punker skulle bli en sentral del av imaget hennes, sammen med den dype, hule stemmen hun avleverte replikkene med, den plagede, eksentriske væremåten og oppriktigheten omkring den nesten livslange kjærligheten til heroin.

Nico er i dag mest kjent for de tre sangene hun sang på proto-punkbandet The Velvet Undergrounds berømte «bananplate», The Velvet Underground and Nico (1967). Hun sang Lou Reeds tekster om SM-sex og dop som om hun skulle ha skrevet dem selv. Den hule, mørke stemmen hennes la et gotisk element til det urbane, gitarbaserte soundet. Det var bandets mentor og manager, Andy Warhol, som tross de utilslørte protestene fra bandets andre vokalist og notoriske ego, Reed, satte sitt nye, blonde funn i front i husbandet – han var bekymret for om den svartkledde, alltid solbrillebærende kvartetten var for lite publikumsvennlig. Rivaliseringen (og kjærlighetsforholdet) mellom Reed og den gotiske chanteusen medvirket til at konstellasjonen The Velvet Underground & Nico ble kortvarig.

Men om det var arbeidet med The Velvet Underground som sikret henne en viss berømmelse for ettertiden, var det ikke de som formet karakteren Nico. En kvinne hvis liste over nære bekjentskaper telte navn som Bob Dylan, Rolling Stones’ Brian Jones og Jackson Browne trengte ikke slik hjelp. Nico snakket syv språk og utøvet en naturlig kontroll over sine omgivelser. «Andy interesserte seg for meg fordi jeg hadde vært med i filmer og jobbet med Stones», forklarte hun enkelt.

Den vesle rytteren. Med seg til New York hadde Nico ikke bare en koffert full av brukerutstyr og svarte, tettsittende buksedrakter, men også en liten sønn som den franske filmstjernen Alain Delon i mange år skulle nekte å vedkjenne seg farskapet til. Det er den åtteårige Ari Delon vi hører synge på den nedstrippede låtsnutten Le Petit Chevalier, det korteste sporet på Desertshore. Ari synger klokkeklart og konsentrert (som for å imponere den utilgjengelige moren), og hans vesle bidrag er blant de mer lyttervennlige på platen(e). Størstedelen av sangene er nemlig mollstemte rapporter fra en mamma som femten år senere skulle få sin egen sønn hektet på heroin.

Der Chelsea Girl-materialet var skrevet for Nico av en rekke innleide låtskrivere, og The Velvet Underground-materialet var Reeds, er alt materialet på The Frozen Borderline hennes egne komposisjoner; hennes musikalske stemme. Hun har nå lagt sin elsk på instrumentet hun synes passer hennes uttrykk best: harmoniumet, et underlig, lite pumpeorgel med en trekkspill-lignende klang. Og amasonen Nico tråkker på pedalene, trykker på tangentene og kveder sine nihilistiske, atonale komposisjoner ispedd Wordsworth-sitater og drømmesekvenser på tysk og fransk. «Grunnen til at The Marble Index bare er tredve minutter lang», uttaler Frazier Mohawk, som var co-produsent på platen, «er at det er alt man orker å høre. Blir det mer, får man på en måte bare lyst å kutte pulsårene.»

Og visst faller mørket på når de representativt titulerte No One is There eller Janitor of Lunacy pumpes i gang. Det var John Cale, Velvet Underground-medlem og avantgardekomponist, som på begge albumene sto for alle arrangementer og som trakterer alle instrumenter bortsett fra harmoniumet. Den sære instrumenteringen bidrar til soundet av kråkeslott og okkulte ritualer. I No One is There avløses en middelaldersk intro på fiolin av klokkespill, My Only Child benytter seg av korsang med klang som i en katedral. Det piper og knirker, låtene forløper som i smerte.

Gesamtkunst. I et intervju hun ga til fransk tv i 1972 fortalte Nico at hun alltid tenkte på teater og film når hun komponerte, at hun skapte visuell musikk. Interessen hennes for film ga utslag ikke bare i opptredener i Warhol-produksjoner som Chelsea Girls (1966, her kan også vesle Ari ses), flere av sporene på Desertshore var med på lydsiden i en film av den franske filmskaperen Philippe Garrel, som Nico spilte i hele syv av filmene til. Det er stills herfra som pryder omslaget til Desertshore. For Nico, som for alle på The Factory, var det et poeng å integrere film, musikk og kunst.

Siden heroin var en altfor sentral del av gesamtkunstverket, ble få av aktørene særlig gamle. Da er det tragikomisk at da Nico døde på Ibiza i 1988, var det etter en skarve sykkelvelt. I begravelsen i Berlin spilte vennene sanger fra Desertshore på en liten kassettspiller. Kanskje valgte de seg You are Beautiful.

Lagre