Skip to content

Musikkanmeldelse

Myten om Marianne

Marianne Faithfull:
Before The Poison
(Naïve/Playground)

Få forvalter sine egne gamle røverhistorier så lurt som Marianne Faithfull.

Morgenbladet
01/10/04

To magre, smellvakre tenåringer tjente nylig som blikkfang på forsiden av det amerikanske livsstilsmagasinet Nylon, med hvite lemmer drapert liksomskjødesløst rundt hverandres denimkledde kropper. Vel er både Theodora og Lizzy, som nevnt, riktig så tynne og pene modeller, men det var ikke det som gjorde dette til en lokkende magasinforside. Det er det nemlig de unge damenes fedre som gjorde.

Hvis noen var i tvil: Keith Richards og Mick Jagger er fortsatt kommersielt meget melkbare. For den eldre garde foregår melkingen i form av at Rolling Stones fortsatt produserer musikk og turneer som selger – men altså bare til publikumet som har fulgt dem siden glansdagene.

For den yngre garde holder ikke denne 2004-inkarnasjonen av bandet vann. Til det er de for musikalsk og stilmessig sidrumpa – gæmlis. Men den popkulturelt mektige auraen av rock, svette, dop og seksualitet som henger ved bandene som var store på 60- og 70-tallet, har derimot ikke falmet det grann. Den lar seg lett løsrive og bruke i nye former, så som gjennom arvinger med pappas etternavn. Eller den kan utnyttes gjennom kløktig forvaltning av egne myter: Marianne Faithfull er ute med nytt album, Before The Poison.

Seiglivede myter. Hun er et ikon, leser jeg stadig. Noen ganger ment som en representant for, eller symbol på, en viss æra, en viss musikalsk scene, en viss livsstil og mentalitet (60-tallet, Swinging London, miljøet rundt Stones, ubekymret konsum av dop og sex). Andre ganger mer med religiøse konnotasjoner, som en kvinne som har lidd seg gjennom prøvelser over mange år for så å få helgenstatus.

Det er vanskelig å finne stoff om Faithfull uten å bevege seg inn i en haglstorm av klisjeer – «heroin», «groupie», «myte» og «doprazzia/skinnfell/Jagger med en Mars mellom tennene» (ikke spør) – er ord som forekommer igjen og igjen. For eksempel starter Rockefeller sin presentasjon av henne i anledning konserten 17. november slik: «Hun assosieres med sex, drugs og Rolling Stones.» Et slikt motstandsdyktig image kan fort bli en klamp om foten profesjonelt og en sorg privat – offentligheten nekter sitt offer den rettigheten det er å få vise at man er kommet videre, at man har vokst.

For få har nok vokst som Faithfull: Hun dedikerte så å si hele 70-tallet til å skyte heroin, på 80- og 90-tallet kom det sporadiske, ofte prøvende utgivelser, og det er først nå de siste årene at karrieren hennes har åpnet seg opp. Hun har begynt å fremvise en musikalsk og markedsmessig teft og ydmykhet som skiller henne fra andre overlevende, som Stones, Paul McCartney og utallige andre gamle storheter, og som gjør at utgivelsene hennes appellerer til to generasjoner og ikke bare til én. Hun er blitt 58 år gammel.

Teften. Artisten Marianne Faithfull synes å ha et ambivalent forhold til sin egen myte. På den ene siden tærer det nødvendigvis på henne fortsatt å måtte kommentere hva som egentlig skjedde den gangen for mange år siden med Bob Dylan på Chelsea Hotell, og så videre. «Jeg er definitivt ferdig med min egen legende. Alt det som fortsatt kunne trekkes ut av den, la jeg i 1999-albumet mitt, Vagabond Ways», sa hun til franske L´Officiel forrige måned. «Myten overlever, ja visst, men uten meg. Musikalsk sett har jeg brukt den opp. Til disse nye sangene har jeg måttet sanke av andre menneskers legender», hevder hun.

På den andre siden erkjenner hun nok (eller plateselskapet hennes gjør det) at det er verdifullt å knytte mytologien til dagens plateaktuelle Faithfull – hvis det hintes til mytene gjør det henne attraktiv med 2004-øyne, slik Lizzy Jagger er attraktiv til dels grunnet etternavnet sitt. Det er to faktorer som røper Faithfulls teft. Den ene er måten hun lager et nytt album på, den andre er hvordan hun profilerer seg i offentligheten.

Ungdomsklubben. Solomon Burke, Nancy Sinatra, MC5, Marianne Faithfull. Alle er de eksempler på gamle storheter som i løpet av de siste par årene har tydd til omtrent det samme grepet. De har samlet rundt seg en gjeng av låtskrivere, produsenter og musikere (i noens tilfelle også fotografer, designere og så videre) og enten produsert album eller gjort konsertserier der de har lent seg tungt på disse kredible, dyktige og ofte, men ikke alltid, langt yngre kreftene. Det er verdt å merke seg at resultatene er variable, og at Faithfull er blant dem som kommer aller best ut.

Som musikkbransjens ghost writers låner denne supergjengen ut sine evner, men også sitt håndlag med samtiden og sitt gode navn. Det er selvsagt halve poenget å presentere de riktige gjestene. Det skal aldeles ikke skjules hvem de er, og det er naturligvis ikke gjort noe forsøk på å fremstille det som om Marianne Faithfull har skrevet låter som det egentlig var PJ Harvey som førte i pennen.

Likevel, i og med at rammen nå engang er et Faithfull-album, kjøper vi uten videre det ferdige uttrykket som først og fremst hennes verk. Men hvor mye av det rent musikalske som strengt tatt virker å være fra hennes hånd, kan helt klart diskuteres – uten at man dermed rakker ned på henne: Ingen kritiserer Jeff Koons for ikke å male selv.

La Faithfull. Den andre faktoren som bidrar til å gjøre Faithfull appellerende for flere enn Stones-publikummet, er at hun altså forvalter sin egen myte såpass bra – bærer arven sin såpass stilig. Hun fremstår så stilsikker, så vakker, så vis. Som om hun har vært gjennom alle tenkelige prøvelser, men er kommet ut på den andre siden og nå bare kan øse av erfaringene, historiene, bildene, stryke over arrene og smile mentorsmilet: jeg er fortsatt her, sterkere enn noen gang.

Og hippere: Designere, modeller, andre musikere – det er helt riktig å omgås la Faithfull. Hun er en gudmor, men også fortsatt en muse. En unik blanding av sårbar og herdet, ydmyk og kongelig, dronningen i britisk hipster-adelighet. Omslaget på Before The Poison sier sitt, her er perlekjeder, silkeputer og gullornamentering så det holder. Oppi det hele troner en vakker, svartkledd Faithfull med utslåtte, beskyttende armer og med et uskyldig, designerkledd barn hvilende i fanget. Midtoppslaget forestiller en monogramprydet sølvskje pent dandert på silkebunn!

Peker bakover. Begynner man å kikke, er det mye i Faithfulls produksjon som peker bakover, både av opplagte referanser og av løsere konnotasjoner: På det forrige albumet finner vi «Song For Nico», en hyllest til den selvdestruktive sangeren og skuespilleren (u) kjent gjennom Velvet Underground og Andy Warhols Factory. Videre har det vært et tilbakevendende trekk at hun gjør et megetsigende utvalg coverversjoner av andres sanger, enten det er 60- og 70-tallslåter av artister som Stones og Dylan eller materiale skrevet for kunstnere med røykstemme og mye på samvittigheten, som for eksempel Kurt Weills «The Seven Deadly Sins».

Hun pleier, også offentlig, et nært vennskap med den britiske supermodellen og it-girl´en Kate Moss, som selv er en slags muse (for band som Primal Scream og White Stripes), slik Faithfull selv startet karrieren i 1964. Hun trekker dessuten stadig og uoppfordret frem hva for en fantastisk person Keith Richards fortsatt er. På Broken English fra 1979, albumet som markerer starten på oppturen etter et tiår med nesa i asfalten, er portrettet hennes badet i blått lys likt det man finner på offentlige toaletter, der det skal hindre sprøytenarkomane i å finne blodårene.

På Before The Poison-sporet «Desperanto» gjentar hun «everybody/loves my baby» slik Jim Morrison gjorde det i «Break On Through» i 1967. Og sist, men ikke minst, har hun skapt klisjeen om at den grove stemmen er som den er som et resultat av den harde livsstilen. Det er i forvaltningen av disse tingene at mye av Marianne Faithfulls kapital ligger.

Before The Poison. På det forrige albumet, Kissing Time fra 2002, var det Beck som fremsto som den viktigste blant de unge bidragsyterne. Denne gangen er det PJ Harvey som gjør seg mest bemerket. Harvey er en av de sterkeste personlighetene i rocken anno 2004. Den magre svarthårede formelig renner over av integritet enten hun skriver, synger, spiller, arrangerer eller produserer – alt med stålkontroll. Til tross for at Nick Cave, Damon Albarn og Jon Brions bidrag slett ikke er svake, er det Polly Jean og Marianne selv som er hovedpersoner på dette sterke, mørke albumet. Det er sobert, solid og vakkert. Aller best er «No Child Of Mine», som også er inkludert på Harveys eget siste album, og åpningssporet «Mystery Of Love». De to stemmene klinger så godt sammen over de 24 årene som skiller dem. De høres ut som sjelefrender, bestevenninner.

Eller de høres ut som hverandre. Låtene er umiskjennelig Harvey. Det er som om de er hennes egne fra 24 år frem i tid, med Faithfull som en eldre Harvey. Lyttere som kjenner sistnevnte, vil nikke gjenkjennende til de harde, kantete rytmeseksjonen, de uforfinede riffene og den monotone, oppstykkede melodilinjen i rockelåtene, og til den karakteristiske tristessen i låtene der hun sparer mer på kruttet.

De tre låtene signert Nick Cave er akkurat like caveske som de fem Harvey-låtene er harveyske. Selv fraseringene har Faithfull beholdt slik mørkemannen selv ville gjort dem. Vi som synes Caves siste plater har vært vel selvhøytidelige, holder vel en knapp på Harvey-låtene, og på «Last Song», Damon Albarns enslige bidrag, som er en liten perle helt på høyde med de beste enkeltlåtene han skrev for Blur (noen som husker dem?) i sin tid.

Rockens konseptkunstner. Som en maler eller kunstfotograf med 40 assistenter står altså Faithfull selv for en relativt liten del av den musikalske produksjonen. «Co-written» har i alle år vært et stikkord for henne, og også på denne utgivelsen er hun delkreditert på flere tekster, mens hun på fire låter står oppført som eneste tekstforfatter.

Ikke på en eneste av dem er hun kreditert for det musikalske, verken som instrumentalist eller komponist, unntatt selvfølgelig for vokalen. Men det er ingen grunn til å bli moralistisk av den grunn. Faithfull legger ned et viktig stykke entreprenørskap når hun samler sin utvalgte gruppe. Signaturen hennes ligger i at hun lar nettopp disse spesifikke komme sammen og gjøre det de er gode på innenfor en felles ramme, en ramme som i stor grad er definert av hennes mytiske person slik jeg har beskrevet den her.

Hennes musikalske bidrag er selvsagt ikke likt null, heller. Tekstene hun skriver fremstår ikke som så karakteristiske, så vi sitter fort igjen med den fortsatt sterke, særegne stemmen som rød tråd. Jeg siterer fra skribenten Will Selfs tekst i omslagsheftet: «..it has the front to sell you insurance at the very door to your own burning heart. Get out the back, while you still can…»