Skip to content

Mote

Opening Ceremony by Chloë Sevigny

D2 (Dagens Næringsliv)
28/12/07

Hvem var overlegent først ute da Ray Bans Wayfarer-modell kom tilbake forrige sesong? Hvem hadde funnet frem igjen åttitallsrumpetasken i svart, pløsete skinn mens hopen fremdeles satt godt fastskrudd i den evinnelige trailercapsen? Og hvem lar småblomstrede bomullstights i skitne pastellfarger, lignende de fra 1991 som ble nuppete etter to vask, inngå i sin første egendesignede kolleksjon? Det gjør altmuligkvinnen Chloë Sevigny – skuespiller, modell og nå designer for amerikanske Opening Ceremony.

Hun er kjent for en modig personlig stil som motebloggerne sjelden enes om. Over den ganske web strides det: Er Sevigny et sjeldent motetalent eller fullstendig tapt bak en vogn? Når hun viser seg i klassisk Balenciaga og YSL på den røde løperen, råder et øyeblikks konsensus, men så stiller hun i nerdete mokasiner med hvite tennissokker i til intervju dagen etter, og så var vi like langt. Og er hun egentlig så vakker? De tunge øyenlokkene som var et av kjennemerkene da hun veslevoksen og gatesmart ble undergrunnens it-girl i New York tidlig på nittitallet, er mer nachspieldøsige enn Garbo-sensuelle; det blonde håret ordinært. Ofte skjuler ikke smilet kanintennene. Og hun viser seg gjerne offentlig i klær som hverken er typisk feminine og sexy eller (tilsynelatende) hippe.

Sevignys rollevalg gjenspeiler det skakke og snåle. Vi har ennå til gode å se henne gestalte den typiske Hollywood-heltinnen. Den aller første gangen vi så henne på film, spilte hun hivsmittet tenåring i New York i den notoriske fotografen og regissøren Larry Clarks Kids (1995). Etter en drøy sexscene med kompisen Vincent Gallo i kritikerslaktede The Brown Bunny (2003) vanket det mye pepper, men Sevigny tok til motmæle og forsvarte prosjektet. Andre store filmer på cv-en er oscarvinneren Boys don’t cry, Lars von Triers eksperimentelle Dogville, Woody Allen-komedien Melinda & Melinda og en av de bedre thrillerne av året, Zodiac. For tiden spiller hun én av hovedpersonens tre koner i serien Big Love (alias et sjeldent innslag av kvalitet på TVNorges nye kanal Fem).

Opening Ceremony by Chloë Sevigny ble vist frem under New York Fashion Week i september og legges ut for salg på nyåret. Kolleksjonen, som består av et tredvetall deler og inkluderer både sko og solbriller, druknet litt i bruset fra de mange større designerne på moteuka. Sevigny har likevel nok av øyne på seg, særlig siden det bedyres at hun ikke er noen passiv frontfigur for linjen, men har skapt den selv (riktignok sammen med Opening Ceremonys team) – helt ned til den fargesterke logoen.
Fargene i selve kolleksjonen er derimot avmålte. Her og der kobler Sevigny seg på en trend: Penneskjørtet med høy midje har vi sett varianter av andre steder, og den voluminøse, grå jakka er deilig uformelig og bred over skuldrene som så mye annet i vinter. Men dette er unntakene.

De fleste av plaggene går på tvers av (eller forut for?) de fleste rådende tendenser. New York Magazine skriver at noen av dem «kanskje er en litt for stor utfordring for gjennomsnittsjenta». Det er en eufemisme; ingen av disse plaggene blir neste sommers stripete t-skjorte. Mange bloggsynsere avskriver dem som rent ut «stygge». Assosiasjonene går tildels til hverdags-rockabilly (men her er det få knallrøde lepper, tenk heller hjemmeværende, kjederøykende trebarnsmor i forstaden), tildels til slackeren anno 1990. Med andre ord finner vi både søte ermeløse bluser med svarte, skinnende skinnpumps til og grove boots over opprevne strømpebukser (grunge!). Stylingen er ujålete, nesten ikke tilstede; den duse grunntonen får skarpe innslag av punkelementer som kommer frem her og der. Designeren selv trekker frem tenåringskulturen hun var en del av på sent 80- og tidlig 90-tall som sin største innflytelse, da venninnene lagde fanziner og mixtapes og hørte på The Slits. Vennegjengtemaet gjentas når hun lar kretsen sin av i dag tjene som modeller for linjen – en gjeng i alle formater.

Sevigny har kort sagt skapt en merkverdig stilhybrid. Noe minner meg om det mest nerdete hos svenske designere som Carin Wester (som det da også viser seg at Opening Ceremony fører) og Dagmar. Forøvrig går den mest påtrengende assosiasjonen til noen av mine egne funn på det lokale skolekorpsets årlige loppemarkeder. Sevigny og teamet har sett til vintage, ikke til samtidige konkurrenter.

OC by CS byr på noe helt eget, i motsetning til de mange kjendiskolleksjonene H&M, Topshop, Mango og andre kjeder har latt det gå inflasjon i. Det er selvsagt i beskjeden grad at disse kolleksjonene er formgitt av de aktuelle modellene, skuespillerne og musikerne, selv om dette er reklamens påstand: Kate Moss, Madonna og Kylie Minogue har først og fremst solgt navnet sitt til et konsern. Klærne har ikke engang gjenspeilet musens stil. De har vært simple, utvannede, ordinære, feige og ofte vulgære. Ikke så med Chloë Sevignys første kolleksjon. Den tar sjanser; den er feil på riktig måte, underlig, skakk. Og for denne anmelder er det nettopp feilbarligheten som redder både Sevignys egen stil slik vi ser den på kjendissidene og som gjør kolleksjonen for Opening Ceremony til en suksess.

Konsensus er kjedelig. Når vi finner at noen av Sevignys antrekk er til fingerspissene vellykkede eksperimenter med upopulære former mens andre bikker over og bare blir snåle, indikerer det bare at en reell kreativ nerve er involvert. Sevigny våger å gå på tvers av det vante. Stereotypene preller av.