– Lina Viste Grønli @ Art Since The Summer of ’69, New York

Abstrahert pop

Slepphendt omgang med kulturelle ikoner.

(Anmeldt i Morgenbladet, 27/11/09)

Galleriet Art Since the Summer of ’69 består av ett enkelt rom. Med et areal på kanskje to ganger seks meter er det ærlig talt for lite for de fem soklene med skulpturer av Lina Viste Grønli som fyller gulvet. Men det vet galleriets kuratorer, blant dem norske Hanne Mugaas, utmerket godt. Vel får de og kunstnerne deres nesten pinlig mange klapp på skulderen av den yngre samtidskunstens smaksdommere akkurat nå, men «ASS69» har selvironi også. Det kommer til syne ikke bare i den vulgære forkortelsen av gallerinavnet, men også i de komisk trangbodde utstillingene.

Det nystartede galleriet klamrer seg fast i New York, de spisse albuers hovedstad. Mugaas har slått seg opp i takt med en gruppe kunstnere hun har jobbet med i mange år: Ida Ekblad, Lars Laumann, Viste Grønli og flere som alle er i ferd med å få et imponerende fotfeste internasjonalt. Stilen er popkulturell og helhjertet overfladisk: Mugaas kan sin kunsthistorie, men dyrker samtidig Kenny G og Celine Dion, søte hundevalper og internett-trashkultur.
Konkret: Noen av Lina Viste Grønlis verker er bokstavelig talt objektifisert språk. Her «Slash», en skråstrek i stål og teak.

Foto: Luca Marziale
Hva så? Også Viste Grønli er opptatt av kulturelle ikoner, pop og historie. Effigies bruker Converse-tøysko og blanke eksemplarer av Vogue som bestanddeler i verker som, blir det fortalt, handler om semiotikk, meningsproduksjon og dekonstruksjon av språket. Noen verker er bokstavelig talt objektifisert språk: «Slash» er en skråstrek i stål og teak.Leken med høy– og lavkulturelle helter er fremtredende: Viste Grønli ramser opp forfatteren Albert Camus og danseren Isadora Duncan, med flere. «Untitled» er formalt sett en fin studie: på en blå sokkel hviler en grønn vannmelon på et rødlig, slitt pocketeksemplar av Camus’ The Rebel. Den samme melonen blir liggende i ukevis, og råten inni den må vel snart kunne sive ut og dynke og ødelegge boka. En prosessuell kvalitet og en fin spenning oppstår: høykultur i fare!

Men elegant eller ei, tusenkronersspørsmålet lyder: hva er egentlig en referanse? Hva innebærer det å peke på historiske kulturelle ikoner på denne måten, hva tilfører eller produserer det? Hva oppnår du ved å knytte visse navn, og deres kulturelle koding, til ditt eget? Isadora er tittelen på en enkel struktur i teak, og fenomenet Isadora Duncan fremkalles umiddelbart. Ok, men hva med henne? Kanskje er trestykket i sikksakk en representasjon av en dansers dynamikk, kroppsspråk som meningsproduksjon. Men graden av engasjement med materialet imponerer ikke. Eller skal ideene bare ikke deles med publikum?

Nærkamp. For et aktuelt moteksempel, se på Paul Chans bruk av Marquis de Sade på galleriet Greene Naftali, også i New York. Eller se på Viste Grønli selv: da hun i 2008 stilte ut avlange, trekantede klosser og kalte dem opp etter Grace Jones, så jeg en intelligent abstraksjon av Jones. I åttitallsamasonens brede skulderputer versus smale ben, så vel som i hennes kjente, geometrisk perfekte hårklipp, trer triangelet frem, et bilde på rå, feministisk autoritet.

En effigy kan bety en avbildning eller figur, men også en representasjon av noen, laget for å ødelegges i protest. Den lesningen vinner Effigies på. Jeg vil se Viste Grønli herje med ikonene, ikke nevne dem kult og hemmelighetsfullt.

Lina Viste Grønli: Effigies
Art Since the Summer of ’69, New York

Varer til 27. november 2009
Note: Denne anmeldelsen ble trykket i papiravisen under en annen tittel, forfattet av desken (som ved en grov feil ikke innhentet min tillatelse før avisa gikk i trykken), som på ingen måte uttrykte mitt inntrykk av Effigies.