Elegant: Truer Audun Mortensen med et forsvinningsnummer?
Audun Mortensen:
«Aaliyah»
Flamme Forlag 2011, 95 sider
(Anmeldt i Klassekampen Bokmagasinet, 21/05/11)
En kunstfabrikk i drift.
«Hvis du var konseptkunstner på seksti- og søttitallet, spilte det liten rolle hva du gjorde – bare du ikke gjorde stort, og du dokumenterte det», har kritikeren Peter Schjeldahl sagt. På omslaget til Audun Mortensens andre diktsamling har bildet av en slik kunstner fått en prominent plass: nederlandsk/californiske Bas Jan Ader etterlot seg et bittelite, men innflytelsesrikt og perfekt dokumentert kunstnerskap da han forsvant på havet i 1975 i et forsøk på å krysse Atlanteren. Ferden i en tolv fots seilbåt var en performance som skulle utgjøre del to av kunstverket «In Search of The Miraculous».
Mortensen har sakset bort tittelen fra det kjente bildet, bare for å sette den på plass igjen i diktet «utkast_til_siste_stipendsøknad_ever.doc»:
jeg trenger penger
for å utføre
in search of the miraculous
på en vannscooter
«Aaliyah» er en sterk diktsamling, en språksikker luring med tydelig slektskap til Mortensens diktdebut, «Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det» (2009). Diktene tegner opp en umiskjennelig kunststudenttilværelse anno 2011: oppbrukte lån, barliv og folk med innbilt klassemobilitet/ som oss. Man lever i Berlin, men mest lever man på egne og andres nettsider. Gjennombloggede kulturkjendiser og mediefjes reduseres til navn som igjen brytes ned og diktes med: snakker vi om don/ king/ hva med steve/ draper, don/ judd.
Som det ble hevdet i Bokmagasinets anmeldelse av forfatterens forrige utgivelse, «Roman» (2010), var det «som knutepunkt i en mer omseggripende vev av forbindelser at [romanen] framstår som mest interessant»; slik er det også med «Aaliyah», selv om disse tekstene er mye mer leseverdige som dikt enn det Mortensens forrige bok var som roman. «Roman» ble til ved at forfatteren gjorde et par små endringer i Nabokovs «Lolita» og gjenga hele teksten baklengs, og den ble raskt døpt konseptroman.
Mortensens bedrifter utgjør ingen gjengs forfatterpraksis, de fungerer snarere etter den konseptuelle logikken til en ganske alminnelig, yngre samtidskunstner. Ved å framstå som forfatter på et ressurssterkt forlag nyter han imidlertid godt av et bedre presse- og distribusjonsapparat enn om han hadde vært «nyetablert kunstner» og gitt ut akkurat de samme tekstene som kunstverker (og ikke som dikt/romaner) gjennom et galleri.
Med base på nettet og i sin egen person har Mortensen en kunstfabrikk i drift, en som produserer hans «vev av forbindelser», tegner opp linjer mellom prosjektene han har gående både på nett, på trykk og i handling. Det virker innlysende å lese Ader-bildet utenpå «Aaliyah» ikke som omslagsdesignernes grep, men som et like viktig tegn, eller stykke innhold, som tekstene inni – akkurat som Roman Polanskis portrett på forrige bok.
Nederlandsk konseptkunst og amerikanske r&b-stjerner nevnes uhyre sjelden i samme setning, men en ting har Ader og Aaliyah felles: de er døde unge. Sistnevnte ble først skandalisert da hun som femtenåring giftet seg med artisten R Kelly – merk overgangsleddet fra pedofilitemaet i «Roman» – seks år senere døde hun i en stygg ulykke (i likhet med rapperen Lisa «Left Eye» Lopes i TLC, som Mortensen lar opptre i en av videosnuttene han har spredd på nettet som forhåndsreklame for boka). Med fare for total popquiz-burnout: Aaliyah døde i forbindelse med innspillingen av musikkvideoen til «Rock the boat», og dermed er vi på nydelig vis tilbake ved Bas Jan Aders maritime anliggende.
Å lese forsvinningsnummer/ung død kunstner-tematikken i «Aaliyah» som et frampek er for gøy til å la være. Når en kjent person meldes forsvunnet, død eller antatt død, blomstrer teoriene om at det hele er iscenesatt for at vedkommende (slik vi kjenner ham, fanget av sitt navn og omdømme) skal få starte fra scratch. Det er en svimlende mulighet, det er rett og slett for pirrende, og vi spør oss: Var begravelsen bare teater? Har den kjente skuespilleren egentlig blitt hobbyfisker på New Zealand? Bas Jan Ader ble aldri funnet, lever han en meditativ pensjonisttilværelse i Irland?
Har Audun Mortensen innsett at hele prosjektet hans er for tett knyttet til en viss alder og livsstil til å overleve overgangen inn i de trettiåra han etter hvert må ta fatt på? Akter han å la det «forsvinne» for så å gjenoppstå med ny identitet tilpasset en ny æra, å la sin sjeldne fingerspitzgefühl oppgraderes til en 2.0 for en ny tid? I diktet «bas jan ader out of office reply (after the beach boys)» antydes det i alle fall hva som egentlig skjedde med Ader:
Still cruisin’