Skip to content

Det Andra Önskemuseet

Kjønn kunst

Moderna Museet i Stockholm vil bruke 50 millioner på å utjevne kjønnsbalansen i sine samlinger. Nasjonalmuseets tidligere sjef Allis Helleland synes at det høres gammeldags ut.

(Publisert i D2, 28/8/08)

– Jeg hadde en liten Warhol, en med blomster på. Vad sjutton, tenkte jeg, den er det jo ingen som ser her den henger, forteller kunstsamler Anna-Stina Malmborg. Her på sommerhytten i Dala-Floda omgir hun seg bare med folkekunst. Det er hjemme i stockholmsleiligheten hun deler med ektemannen – også han en pensjonert lege – samt i leiligheten deres i Cannes, at den tungt forsikrede kunsten av forrige århundres mest berømte kunstnere henger.

Etter at det lille blomsterbildet gikk på auksjon var ikke den tidligere lederen i Moderna Museets Venner i tvil om hvor de 5,2 millionene skulle: rett i potten til «Det Andra Önskemuseet», Moderna Museet i Stockholms prosjekt for å utjevne kjønnsbalansen i de eldre delene av sine berømte samlinger.

Nittves ønskeliste. Fungerende museumssjef Ann-Sofi Noring går effektivt gjennom en rad solfylte, hvite saler med samtidskunst.
– Det er ikke her vi har problemer, sier hun.
– Vi skal bakover i tid.

Ideen til «Det Andra Önskemuseet» oppsto under Moderna Museets midlertidige eksil i 2003, da man var nødt til å drive museet fra andre lokaler på grunn av skader på bygget på Skeppsholmen i Stockholm. Flyttingen gjorde ledelsen og kuratorene akutt klar over den 90 prosent tunge overvekten av mannlige kunstnere i samlingene, og museumssjef Lars Nittve og staben forfattet en radikal «ønskeliste» med navn på kjente og mindre kjente kvinnelige kunstnere fra tidlig 1900-tall, epoken der ubalansen viser seg aller tydeligst.

I 2006 publiserte Nittve et åpent brev i avisen Dagens Nyheter der han ba regjeringen om 50 millioner svenske kroner til innkjøp av historiske, kvinnelige kunstnere, prosjektet fikk navnet «Det Andra Önskemuseet». Håpet om en generøs femtiårsgave i tide til jubileet i år resulterte i kun fem statlige millioner. Men etter at private givere som Malmborg har meldt seg, er totalen i dag oppe i 30 millioner.

I rommet for russisk avantgardekunst har et lite maleri av den hittil ukjente maleren Anna-Chaja Abelevna Kagan kommet opp – side om side med forlengst kanoniserte menn fra samme epoke.
– Pengegavene er absolutt ekstraordinære i størrelse, sier Noring.
– I tillegg har vi fått flere verker i gave.
Det lille, gule skiltet med påskriften «Det Andra Önskemuseet» under Kagans bilde vitner om at noen av kronene allerede har rullet ut igjen.
– Vilken pangmålning! Vi sikret vi oss det for ikke store summen, sier Noring stolt.

Pontus’ menn. I 1963 satt museumslegenden Pontus Hultén i Moderna Museets sjefsstol. Etter utstillingen «Önskemuseet» kjøpte han ved hjelp av en statlig gave på fem millioner kroner inn tilsammen 36 malerier og skulpturer av blant andre Pablo Picasso, Salvador Dalí og Rene Magritte til museumssamlingene. Disse nøkkelverkene utgjør nå fundamentet i en samling som besøkes av drøyt 300.000 årlig.

Hulténs innkjøp danner den historiske bakgrunnen for «Det Andra Önskemuseet». Fem millioner svenske kroner i 1963 tilsvarer omtrent 50 millioner i dag. Femårsjubileum da, femtiårsjubileum nå. 100 prosent menn innkjøpt da, 100 prosent kvinner nå.
Ifjor arrangerte museet Önskemuseet-seminar med deltagere i verdensklasse, som den amerikanske kunstneren Mary Kelly, en av vår tids viktigste konseptkunstnere. Et verk av henne ble nettopp kjøpt inn av under «Det Andra Önskemuseet»-flagg.
«Prosjektet står uten sidestykke,» sier Kelly i en e-post til D2 fra University of California.
«Jeg kan bare ønske at flere museer følger på.»
– Bevisstheten rundt kjønnsbalanse, og følelsen av at man ikke har sitt helt på det rene, er vidt spredt blant museer i Europa og USA akkurat nå, sier Noring.

Kvinnesaksmenn. Lars Nittve er ikke den eneste mannen i maktposisjon som har skreket opp om marginalisering av kvinnelige kunstnere. Svenske Bo Nilsson, erfaren kurator og leder for Kunsthal Charlottenborg i København, forteller at han planlegger «kvinneår» ved kunsthallen i 2010.
– Det er slett ikke ment som en provokasjon. Det er snakk om nødvendig balansering. Normalt er dette selektivt i menns favør. Nå kvoterer vi i år for å løfte frem problemstillingen. For oss er ikke dette så merkelig, sier han.

Amerikanske Jerry Saltz, kunstkritiker i New York Magazine, har også tatt stilling. Hans artikkel «Where are all the women?» fra ifjor, konkluderte med at skyteskiven Museum of Modern Art i New York «trenger å dra på shopping». Hans opptelling gir en kvinneandel på mellom 3,5 og 8 prosent i de faste samlingene modernistisk kunst.

Oslo. Her i Norge finnes det ingen oversikt over balansen i de modernistiske samlingene til Nasjonalmuseet. Ifølge ferske tall museet legger frem for D2, ble det i 2007 kjøpt inn rundt regnet like mange kvinnelige som mannlige kunstnere, men to tredjedeler av de cirka ni millionene ble brukt på verk av menn. Tallene dekker imidlertid både eldre verker og samtidskunst.

For to år siden skrev bladet Billedkunst at så få som 15 prosent av verkene museet hadde kjøpt de tre foregående årene var av kvinnelige kunstnere. Daværende museumssjef Sune Nordgren svarte at han tok Lars Nittves strategi som en utfordring. Allis Helleland, nylig avgått direktør for Nasjonalmuseet, derimot, synes at «Det Andra Önskemuseet» høres «litt gammeldags» ut.
– Dette kan gjøres på andre måter. Jeg synes det er litt «smart», litt for friskt, sier hun.

Stockholm. I Moderna Museets luftige, kritthvite museumsbutikk ligger en bunke notatblokker med Andy Warhol-sitater på forsiden: «They always say time changes things, but you actually have to change them yourself».
Ann-Sofi Noring mener det ikke er noen ambisjon å bare fylle i historien når museet gjør nyinnkjøp.
– Vi må spørre hva som sier noe i vår tid, sier hun.
– Skal ikke samlingen gjenspeile epoken slik den faktisk var?
– Men vi ser ikke en korrekt speiling av epoken i samlingen. Visst var det flest mannlige kunstnere, men det var også kvinner som gjorde fantastiske ting og som påvirket sin tid. Det er livsviktig for oss å ha strategier for kjønnsbalanse. Vi er dumme om vi neglisjerer hvilken tid vi lever i. Vi er i tett samspill med nålevende kunstnere som vet hva som er i emning – og dét er bevisstheten om kjønnsbalanse, globalisering og maktforholdene i verden. Også publikum krever mer av oss. De kommer ikke hit bare for å bli underholdt eller få visse oppfatninger bekreftet.
– Noen vil si man skal kjøpe etter kvalitet, ikke kjønn?
– Velger man kvalitet, får man en bedre balanse, sier museumssjefen.

Historiske hull. Nasjonalmuseet i Oslo har satt i gang arbeidet med å finne ut hvor de har huller i samlingen, og «innen rimelig tid» skal det komme en ny innkjøpsstrategi.
– Men det er faktisk ikke så mange å kjøpe. Det vil alltid være en skjevhet. Det var menn som dominerte, og vi kan ikke finne opp kvinnelige kunstnere hvis kvaliteten ikke er høy nok, sier tidligere direktør Allis Helleland.

En røff opptelling på Nasjonalmuseets nettside viser at 21 mannlige og ni kvinnelige kunstnere har hatt separatutstillinger ved museet siden 2003. Samtidig viser en hovedoppgave av Lin Marte Heggem ved Universitetet i Oslo at landets største kunstskole, Statens Kunstakademi i Oslo, utdannet nøyaktig like mange kvinner som menn mellom 1970 og 2000.

Bør statlige museer gjenspeile befolkningen, så alle skal kunne finne noe å identifisere seg med i utvalget?
– Jo, men det er ikke sikkert at det er så mange kvinner som menn som er gode kunstnere. Det vet vi ikke, sier Allis Helleland.
– Det kan være mange grunner til det. Du har de naturlige, at kvinner skal bruke en stor del av sitt voksne liv på å få barn og oppfostre dem. Men jeg tror skjevhetene vi snakker om blir mindre i fremtiden, i andre fag enn kunst også. De skyldes tradisjoner, og noen veldig sterke naturlige anlegg i kvinner.
– Noen av de gode kvinnene overskrider jo mennene. Men kvoter er ingen god idé. Vi kjøper ikke inn kunst etter andre kriterier enn kvalitet, sier Helleland.

Før hun kom til Oslo, ledet Helleland Statens Museum for Kunst i København, hvor det nå foreligger planer om kvinneår.
– I prosjektrommet ved Statens Museum i København hadde vi faktisk flere kvinner enn menn. Det var ikke noe vi tenkte på, det var bare så mange gode kvinner. Så det kommer. Jeg tror det kommer automatisk fordi det er så mange dyktige kvinner.

 

– Jo, men det er ikke sikkert at det er så mange kvinner som menn som er gode kunstnere. Det vet vi ikke, sier Allis Helleland.

Ullstrømper. – Om man behøver en strategi for likestilling, kommer an på hva man vil med kunstmuseet sitt, sier etnologen Simon Ekström.
Han var konsulent da Etnografiska Museet i Stockholm ifjor bestilte en granskning av egne samlinger med kjønnsfortegn.
– Vil man bare gjenfortelle en kanon som vi vet mye om, og si at «vi har bra verker av disse kjente kunstnerne», da kan man jo bare fortsette å tasse varsomt rundt i ullsokkene. Men har man en videre ambisjon, blir det relevant å begynne å stille spørsmål ved fenomenet kunstnerskap: Hvem kunne egentlig bli kunstner?

Etnolog Ekström hevder at man da fort vil støte på kvinnelige kunstnere som mer eller mindre er gått i glemmeboken, men som kunstvitere opplever som sterke kunstnerskap.
– Jeg sier ikke at de er kjempemange, eller at de er så greie å finne, men de finnes åpenbart. Og det er vel en forskergjerning god som noen å prøve å finne dem. Det interessante er å diskutere selve kvalitetsbegrepet: Hvorfor har det en tendens til å produsere mannlige kunstnerskap?

Fifty-fifty. I Dalarna serverer Anna-Stina Malmborg kaffe og polarbrød og forteller om det første stevnemøtet med mannen hun i dag er gift med. Året var 1956 og turen gikk til Moderna Museet for se Picassos «Guernica».
Siden reiste paret ofte til utlandet og besøkte gallerier og atelierer.
– Kunst er jo blitt så fantastisk dyrt. Cy Twombly-bildet jeg ga Moderna i femtiårspresang ville de aldri hatt råd til. Men jeg har en klokkerkjærlighet til dem, sier hun.
– Bildet kjøpte jeg direkte av kunstneren i Roma i 1970, han var ikke så dyr på den tiden.

Paret har ingen barn, og gleder seg over å få donere bilder og penger til museet, helst mens de ennå lever. Gjennom å selge kunsten sin har de startet en stiftelse for innkjøp til museet. Kvotering er hun skeptisk til.
– Risken med fifty-fifty er at man ikke får like bra kvalitet på kvinnesiden, sier hun.
– Hva tror du Warhol ville sagt om hvordan du brukte de 5,2 milionene du fikk for bildet?
– Nei, jeg vet ikke … vi var jo forresten der, i The Factory, på åttitallet. Han ville male et portrett av meg, men jeg syntes det var for dyrt. I dag angrer jeg litt på det.

Moderna Museet

* Ligger på Skeppsholmen i Stockholm.
* Åpnet i 1958, feirer i år 50-årsjubileum.
* «Det Andra Önskemuseet» er et opprop med ønske om 50 millioner svenske kroner fra regjeringen til innkjøp av verker av kvinnelige kunstnere fra tidlig 1900-tall.
* Til nå er 30 millioner kommet inn: Fem fra regjeringen, resten fra private velgjørere.

Moderna Museets «Ønskeliste», et utvalg

* Hilma av Klint (1862-1944)
* Georgia O’Keeffe (1887-1986)
* Lubov Popova (1889-1924)
* Hannah Höch (1889-1978)
* Frida Kahlo (1907-1954)
* Dora Maar (1907-1997)
* Lee Krasner (1908-1984)
* Dorothea Tanning (1910-)
* Louise Bourgeois (1911-)
* Agnes Martin (1912-2004)
* Yayoi Kusama (1929-)
* Eva Hesse (1936-1970)
* Cindy Sherman (1954-)
* Anna Kagan (1902-74)
* Tora Vega Holmström (1880-1967)
* Barbara Hepworth (1903-75)
* Susan Hiller (1940-)
* Lee Lozano (1930-99)
* Mary Kelly (1941-)
* Judy Chicago (1939-)

Listen er fleksibel og foranderlig.