Skip to content

Cerebral chic. Om Woody Allens kvinner

(Publisert i stilspalten, bladet Rocky, nr 5/07)

Gershwins jazz akkompagnerer åpningsbildene av et New York i svart/hvitt. En kjent stemme leser som fra et manus: «Kapittel én. Han var like tøff og romantisk som byen han elsket. Bak de svarte brilleinnfatningene skjulte det seg en seksuell energi som hos en vill panter.» Clark Kent? Erlend Øye? Nei, Woody Allens rollefigur Isaac Davis som omtaler seg selv i kongelig tredjeperson.

Det er omkring femten år siden jeg så «Manhattan» (1979) for første gang og ble kjent med Allens vante rollefigur, den middelaldrende hypokonderen med Buddy Holly-brillene, den puslete fremtoningen og nevrosene. Men viktigere var det å møte kvinnene hans. Mye viktigere, min heterofili til tross. Allens «psychoanalyst» ville sikkert forklart fascinasjonen med at disse filmenes typiske kvinnefigurer, slike som den urbane kvinnelige akademikeren i New York anno 1979, sent i tyveårene, plaget av lette sinnslidelser og med et øye for fashion, fint kan forstås som en sammensmelting av meg selv eller den underbevisstheten min skulle ønske vi var og, du gjettet det: min mor og hennes venninner på den tiden da jeg og mine ble født, det vil si da de var på vår alder. (Det blir seks hundre og femti, takk. Samme tid neste uke?). Og den fremste blant disse filmmødrene var Meryl Streep som Isaac Davis´ lesbiske eks-kone Jill i nettopp «Manhattan». Hun har forlatt ham og oppdrar nå deres felles sønn sammen med sin kvinnelige utkårede. («Han har vel ikke begynt å gå i kjole?») Som om ikke det var nok, er hun i ferd med å gi ut en selvbiografi der hun utleverer vår mann som det narsissistiske vraket han er. Det er duket for konflikt. Det er faktisk duket for å forsøke å kjøre ned begge de selvgode lesbene med bilen.

I regissør Allens hender har den frigjorte Jill fått halvåpne bluser i tung, tynn silke og med løst opprullede ermer. Hans egen karakter er et par hoder lavere enn henne og går i tweedblazere med skinnlapper på albuene, slike guttene på bachelor i litteraturvitenskap på Blindern har. Man fatter ikke hva hun noen sinne så i ham.

Men  om Jay-Z ikke ordlegger seg helt Upper East Side i «I got 99 problems but a bitch ain´t one», er meldingen adekvat – verken på lerretet eller i virkeligheten har den ellers så miserable Allen noen gang slitt med dametekket. De slanke, androgyne lærerinnekarakterene i beige buksedrakter og høye hæler; de supercerebrale, men sexy Tolstoj-oversetterne i tett kneppet herreskjorte og uten bh; high school-studinene i preppy cardigans og nerde mokkasiner (i «Manhattan» spilt av Mariel Hemingway, Ernests sekstenårige barnebarn): alle lever de for hans tørre humor og «stunning sexual technique» og bare det. Privat har Allen innledet forhold til nær sagt alle sine faste kvinnelige hovedrolleinnehavere. Meryl Streep kom han dog aldri i Halston-slacksene på; «Manhattan» var da også den eneste filmen de gjorde sammen.

Vi kunne snakket om en annen Meryl-rolle også, nemlig Joanna i «Kramer vs Kramer» (1979), eller om Cybill Shepherd i «Taxi Driver» (1976), begge smellvakre New York-kvinner med lesebriller. Om Angelica Huston og Faye Dunaway før åttitallets jappegriller virkelig satte inn og skulderputene og hårmankene ble for store. Men det er Woody Allens Jill som aller best manifesterer cerebral chic anno 1979, utviklet av en cordfløyelsnisse på 1,65 til glede og inspirasjon for plagede piker «on the brainy side».