Skip to content

Journalistikk

Bergen sikter høyt med ny kunstplan. Oslo kommer etter

Morgenbladet
02/02/18

På onsdag, like etter at jeg hadde forlatt byen dit paraplyer kommer for å dø, etter en av mine regelmessige, togbårne pilegrimsturer vestover, vedtok bystyret i Bergen en nesten hundre sider lang plan. Kommunens «Kunstplan for det profesjonelle feltet, 2018–27» skal sikre at byen holder fast på sitt renommé som ledende innen kunst.

Den visuelle kunsten har en fremtredende plass i planen, som i byen. Akkurat nå er to nye kunstnerdrevne gallerier i ferd med å åpne – prosjektrommet i det nye atelierhuset Aldea, og Slakt i multihuset Bergen Kjøtt – og på institusjonsnivå er det høye forventninger til de tre nye lederne som nå er på plass – i Bergen Kunsthall, på Hordaland Kunstsenter, og i Kode-museene.

Landets eneste kuratorstudium har sammen med kunststudentene inntatt det nyoppførte Fakultet for kunst, musikk og design. Den tredje utgaven av triennalen Bergen Assembly er godt på vei, men før den er det Festspillutstilling, av mange ansett som landets tyngste solopresentasjon, i år med fotografen Torbjørn Rødland. Og rundt om jobber som vanlig alle aktørene, store som små, i utallige prosjektkonstellasjoner med absolutt alle andre.

Hvis du vil irritere en kulturpolitiker eller -byråkrat i mitt hjemlige Oslo, er oppskriften å spørre hvorfor de ikke bare lager en god og visjonær kunstplan for billedkunsten sin, de også? Da kommer det gjennom sammenbitte tenner at den langt større kommunen Oslo har «helt andre forutsetninger» og at man ikke uten videre «bare kan importere andres planer». Spørsmålet er legitimt, all den tid det er selve den fagkompetente og frempå visjonen de har demonstrert i vest som har vært etterlyst i Oslo, og en slik kan man vel prøve å besitte om man er stor eller liten.

Men å be om noen blåkopi av ordninger og budsjetter, er et urealistisk krav til den mye mer kompliserte hovedstadskommunen. Nå har imidlertid Kulturetaten i Oslo begynt å konkretisere sine egne planer for billedkunsten, noe kommunen med landets største kunstmiljø merkelig nok ikke har hatt før.

Øst og vest legger vekten på ­ganske ulike ting. I Bergens plan er den store nyheten i mine øyne at man innfører kritikk og debatt som en hovedsatsing, samt erklærer at kritikken er et eget kunstfelt; ingen andre steder i landet kan kritikere søke lokalt på et eget arbeidsstipend, som Bergen nå lanserer. (Også andre av ambisjonene deres er miniversjoner av finansieringsmodeller som allerede finnes på nasjonalt nivå, som pilotordningen for utstillingshonorar til kunstnere, støtte til gallerier som vil på messe i utlandet, og ønsket om å regulere opp de kommunale arbeidsstipendene for utøvere til 50 prosent av en vanlig norsk årslønn).

Siden den første kunstplanen deres kom på nittitallet, har Bergen kommune utarbeidet det hele i tett samtale med fagmiljøet. Planene i Oslo kommer derimot som et resultat blant annet av koordinert press fra en i så måte bergensmisunnelig bransje, som ikke har følt seg anerkjent eller vel anvendt av kulturpolitikerne sine. Nå er de på forsoningens vei, og sees til innspillsmøte 7. februar, da feltet er invitert til å presentere sine beste innspill på Kulturhuset.

Kunstplanen for Oslo springer ut fra et vedtak i bystyret, datert desember 2016, om infrastruktur, arbeidsplasser og visningssteder. Dette gjenspeiler eiendomssituasjonen i de respektive byene: Oslos kunstproduksjon (både individuelle atelierer og felles produksjonsverksteder) skvises ut i et aggressivt og eksplosivt voksende leiemarked.

I Bergen oppleves ikke husnøden som like akutt. Der synes de altså snarere at kunstnerne produserer masse godt innhold som hverken når ut til et større publikum eller får bli gjenstand for noen profesjonell, kritisk vurdering. Ergo går de inn for mer debatt og kritikk. Med en av planens flere kostelige, tørre onelinere uttrykkes behovet for at den større, demokratiske samtalen om kunst er kunnskapsbasert: Alle vet best selv hva som berører en, men «det er imidlertid viktig å ikke overdrive relativiteten i kvalitetsbegrepet innen kunst».