Skip to content

Journalistikk

Maleriet av en drept tenåring har fått frem sensur­lysten,

Morgenbladet
31/03/17

Burde de ikke sett det komme? Whitney-museet i New York erklærte jo selv at denne 78. utgaven av deres berømte biennale, den største mønstringen av ung amerikansk samtidskunst, «kommer i en tid med rasemotsetninger». Nå har utstillingen selv blitt blink for rasende anklager om hvitt maktmisbruk.

Da anmeldelsene kom, matchet de mitt eget positive inntrykk: Biennalen – den første i museets nye Renzo Piano-tegnede bygg – var sterk, tilgjengelig og mangfoldig. Ulikt forrige biennales team hadde kuratorene Christopher Y. Lew og Mia Locks gått inn for å unngå en hvit, mannlig overvekt i kunstnerlisten (så lett, og tydeligvis så vanskelig!). Men kort tid etter snudde offentlighetens oppmerksomhet seg brått mot ett ­enkelt verk.

Maleren Dana Schutz er en kommersiell og kunstnerisk suksess som neppe har opplevd noe i nærheten av det lokomotivet av kritikk som nettopp traff henne. Maleriet Open Casket (2016) er en abstraksjon av et kjent pressefotografi av det maltrakterte ansiktet til tenåringen Emmett Till, som i 1955 ble torturert og drept etter falske anklager om trakassering av en hvit kvinne. Drapsmennene ble frikjent.

Protestene mot det aktivistene kaller en estetisering av et av borgerrettsbevegelsens mest ikoniske bilder, kom fra flere kanter. Den unge afroamerikanske kunstneren Parker Bright stilte seg i fredelig demonstrasjon foran verket med «BLACK DEATH SPECTACLE» påmalt skjorta. Briten Hannah Black krevde i et åpent brev at verket ikke bare skulle fjernes, men ødelegges. Mange steilet ved at en kunstner, av alle, gikk inn for destruksjon av åndsverk. Argumentasjonen var at verket aldri burde kunne selges: Tills historie skulle ikke få generere profitt til en hvit kunstner i et hvitt marked.

Det var Emmett Tills mor som i sin tid, i et sterkt visuelt-retorisk grep, insisterte på åpen kiste i begravelsen og offentliggjøring av det grusomme bildet. Hun ville at verden skulle få «se det jeg har sett». Kritikerne forstår det imidlertid ikke som en solidarisk gjentagelse av grepet når Schutz nå tilegner seg motivet. Snarere tolkes det som en ny voldshandling: Igjen er det en hvit person i posisjon som (nå med penselen) omrokerer et uskyldig, svart ansikt til det ugjenkjennelige. Tills mor ville vise at volden var ekte, hevder de; Schutz abstraherer den igjen.

Tidligere, for eksempel da hun portretterte Viktor Jusjtsjenko i 2005, etter at den den ukrainske statsministeren var blitt forgiftet og ansiktet hans fordreid, har Schutz fortalt om en fascinasjon for analogien mellom ansikt og lerret, kropp og maling. Til BBC fortalte hun om sin maleriske interesse for «huden som fasade». Heller ikke da tilbød hun den helt store etiske refleksjonen over det subjektet hun festet til lerretet.

Blant mine venner spriker meningene. Noen fnyser av Blacks ekstremisme, mens andre skutter seg og helst ser at bildet tas ned: Borgerrettskampen kødder du bare ikke med. Denne uken inntok debatten dag-tv da Whoopi Goldberg erklærte sin aversjon mot Blacks sensurkrav i programmet The View: «Unge dame, skam deg!».

Samtidig har de riktig dyptpløyende analysene kommet. Kritiker Roberta Smith i New York Times og kunstner/kurator/skribent Coco Fusco på Hyperallergic.com har levert hver sin analyse. Fuscos omfattende tekst slakter Black og mener sensur «leder oss ned et bekmørkt spor», med utallige historiske eksempler. Smith kaller debatten historisk. Hun hevder også at verket allerede er hinsides noen mulig destruksjon, da det er foreviget i tusenvis av artikler, paneldebatter og private diskusjoner, og minner om at det var en hvit mann som skrev «Strange Fruit», den klassiske balladen om lynsjingens grusomhet.