Skip to content

Journalistikk

Kunstmessene er en jaktmark for mindre følsomme sjeler

Morgenbladet
03/03/17

Jeg morer meg over myten om at det bestandig er utenriksstasjonens kulturattaché som er spion for fremmede makter: selv har jeg fullt opp med å løpe den norske samtidskunstens ærend i mitt sådanne vikariat. Denne uken er intet unntak, da flere norske gallerier er i New York for å delta på den store kunstmesseuken.

Etter de lukkede bransjedagene – da du kan avlese akkurat hvor viktig du er blitt siden sist ut fra hvor tidlig på dagen inngangskortet ditt gir deg adgang – er det de meniges tur, der de løser billett til over ti ulike messer i industrielle haller i Tribeca eller på pirene langs Hudson-elva. Armory Show oppgir at de alene trekker over 65 000 besøkende.

De store messene, hvorav det på verdensbasis fortsatt er Art Basel og Frieze som teller som de tyngste, er avgjørende som både møteplass, utstillingsarena og salgskanal. Tradisjonelt må galleriene delta om de vil bli regnet med. Mens mange kunstnere og kuratorer bedyrer at de helst unngår hele sirkuset, er messene en jaktmark for mindre følsomme sjeler som tåler, kanskje til og med liker, å tråle galleribåsene og messe­kafeene på søk etter nye kontakter og sladder.

Alle vet imidlertid at messene lenge har lidd av en tretthet: De er blitt for mange og truer med å slite ut sitt eget format, for ikke å snakke om tålmodigheten og joggeskoene til oss som besøker dem. Iblant synes slitasjen. På en pressekonferanse forleden var oppmøtet tynt, på tross av at den aktuelle messen er en kritikerfavoritt. Fra pressekorpset hadde det kun møtt opp en håndfull. Det var stille bak glassveggene i konferanserommet hos den private klubben for «kreative» mennesker, nær messehallen.

Kuratorene så rett ned i utskriftene sine og feiluttalte kunstnernavn. Få tok notater. Etterpå var det bare ett spørsmål fra salen: En journalist ville vite hvordan årets messe hadde tatt inn over seg den endrede politiske situasjonen. Svaret fra sjefskuratoren var en studie i god dag mann økseskaft, og så var det farvel og luftkyss.

Kravene til relevans i samtiden er høye ikke bare fra forståsegpåere i og utenfor pressen, men også fra sultne gallerier som gjerne vil finne på noe mer enn å «bare» delta på messene. Nye modeller kommer til, med ambisjon om å konkurrere med det kjente messeformatet. Mest er det messene selv som må utvikle og forandre seg. Hjulene er i gang, og fikse ideer og solide nyvinninger lanseres om hverandre.

Blant sistnevnte innvies nå et «galleri-residency» i regi av Independent i New York, der mindre gallerier fra hele verden er blitt invitert til å stille ut i flere uker, ikke bare over en langhelg som på messe. Forsøkskanin i nysatsingen er faktisk norsk: Entree fra Bergen åpnet nettopp utstilling med Ane Graff i Harlem.

Det er nytt at såpass mange norske gallerier inviteres både til spesialprosjekter som dette og til messene. Norske aktører har ikke vært kjente nok ute, eller sterke nok, til å bes med. For mindre gallerier har ville deltageravgifter i tillegg vært en altfor høy terskel.

Uavhengig av hvilke skapninger som måtte ta over messenes ledende rolle som møteplass, vil internasjonalt nærvær neppe bli gratis heller i fremtiden. Da er det et enormt pluss at feltet fra og med i forfjor har nyvinningen Isgies (navnet skjemmer ingen), en statlig delfinansiering av norske gallerier og kuratorer som er invitert på store mønstringer utenlands.