Skip to content

Journalistikk

Kunstnerdrevet galleri i dag, kunsthistorie i morgen

Morgenbladet
27/01/17

«Vi hadde ingen illusjoner om å selge noe, og i starten visste vi ikke engang om vi skulle åpne galleri eller kafé», sier kunstneren Lois Dodd (89) til New York Times. Hun er den eneste gjenlevende blant grunnleggerne av galleriet Tanager. «Vi ville bare ha et sted å møtes og vise hverandre arbeidene våre».

Lenge før Yayoi Kusama og polkadottene hennes begynte å trekke horder til museer hvor enn hun vises – som på Henie Onstad Kunstsenter i fjor – og lenge før minimalisten Donald Judd og vennene hans ble grunnfagspensum i kunsthistorie over hele verden, lå det noen beskjedent utseende gallerier på og nær East Tenth Street i East Village.

I dag er ikke nabolaget sørøst på Manhattan noe galleristrøk, men for rundt femti år siden var det her man fant kunstnerdrevne visningsrom som Tanager, Hansa og Brata. Navnene er ukjente i dag, men i løpet av en kort periode rundt 1960 transformerte de og scenen rundt dem den moderne kunsten, intet mindre. Det er i alle fall den bolde påstanden i utstillingen «Inventing Downtown: Artist-run galleries in New York City 1952–1965», som åpnet på Grey Art Gallery ved Washington Square denne måneden.

I seks år har gjestekurator Melissa Rachleff forsket på scenen, og resultatene hennes vises over to etasjer fram til april. Første­amanuensisen ved New York University romantiserer heldigvis ikke for mye omkring slikt at det den gang kostet tre hundre kroner måneden å holde seg med leilighet og atelier sør på Manhattan, eiendom som i dag ville kostet to hundre ganger mer. Sekstitallsbildene hennes av uendelige, hvite, spartansk møblerte flater downtown, eller av Yoko Ono sittende på et flygel i sitt loft, kan få det til å rykke i nostalgimusklene; utstillingens blikk er dog rettet mot det kunstneriske og kunsthistoriske.

Her identifiserer utstillingen en forbindelse mellom den abstrakte ekspresjonismen som kom før, og popkunsten og minimalismen som fulgte. Om den iblant sukker lengselsfullt over gamle dagers uskyld, forteller utstillingen også en viktig historie om downtown versus uptown, det utprøvende versus det inntektsskapende, omsettingen av kunstnerisk kapital til økonomisk sådan, og kunsten å styre sin egen skjebne – spørsmål som så ingenlunde har utspilt sin rolle. Vi tror tiden går så fort, men den gjør jo ikke det (bare se på feminismen).

Gjennom disse galleriene hjalp kunstnere seg selv og hverandre til synlighet. Mange er glemt, men for noen av dem fortsatte det med tiden lukt mot kanoniseringen. Kusama, Judd, Allan Kaprow, Louise Bourgeois, Dan Flavin og Robert Morris var alle involvert i galleriene Rachleff dissekerer. Beslutningstagere, notér: Kunstnerdrevet galleri i dag, kunsthistorie i morgen.

Noen av disse galleriene var kooperativer med endeløse møter om driftsmodell og prinsipper. Noen var drevet av overlevende etter holocaust som behandlet krigstraumene i sine kunstneriske prosjekter. Noen drev i forlatte boksehaller. Ett ble stiftet den sommeren The March on Washington gikk i 1963, tidenes største antirasistiske markering i USA, da Martin Luther King Jr. holdt sin I have a dream-tale, og var pionerer i å kombinere borgerrettskamp med kunst. Flere varte bare i noen måneder. Men sammen fikk de til å sette en agenda og skrive historie.

Selvorganiserte initiativer føles relevante uken etter at den amerikanske kunstverdenen gikk ut i streik for å markere motstand mot den nye presidenten. I selskap av mange politiske meningsfeller i helt andre bransjer, er den visuelle kunsten etter valget i november på vei inn i en ny tid hva gjelder selvorganisering og aktivisme.