Skip to content

Anmeldelse

Kerry James Marshall vil male afroamerikansk liv inn i vestlig kunsthistorie,

Morgenbladet
96/01/17

Et kunstår er omme og et nytt er i gang. I Hillary Clinton-bastionen New York var mange av avisenes og magasinenes «Best of 2016»artikler – som har inngått i romjulens oppsamlede langlesning for min del – farget av byens og kulturfeltets vedvarende sjokk og sorg over valgresultatet. Man skrev særlig om kunst som hadde tatt for seg demokrati og utenforskap.

Mastry heter en utstilling som gikk igjen blant kritikernes anbefalinger. Maleren Kerry James Marshall er langt fra berømt i Europa, men lykkes han med sitt historieomveltende prosjekt, vil det neppe forbli slik: Marshalls ambisjon er intet mindre enn å male afroamerikansk liv og svarte kropper inn i vestlig kunsthistorie. Hans retrospektiv turnerer nå i USA, fra Chicago, via The Metropolitan Museum her i New York, og senere til Los Angeles. Utstillingen vises ut januar på The Met Breuer, Metropolitans nyåpnede avdeling for modernisme og samtidskunst i Whitney-museets gamle lokaler på Madison Avenue.

Hvor mange middelmådige utstillinger sleper man seg vel ikke gjennom, bare for til sist å få oppleve en sånn altoppslukende helhet som den som møtte meg og en venn på Madison tilbake i desember? Hvor få er ikke de som greier å gi en akutt relevant politisk agenda en så overbevisende kunstnerisk gestaltning? Gjennom to hele etasjer med malerier lar utstillingen deg følge Marshall fra de første betegnende arbeidene i lite format – som gjennombruddsverket A Portrait of the Artist as a Shadow of His Former Self (1980), der nesten bare tenner og skjortesnipp er synlige i en ellers svart flate – til de senere, monumentale historiemaleriene.

Det skjer så mye i hvert eneste lerret at hvert stopp foran et nytt bilde i rekken egentlig krever et plysj-sete og popkorn. Som i renessansen er håndgestene, blikkretningene og attributtene aldri tilfeldige. Nøkkelverket De Style (1993) skildrer hverdagen i en salong der afroamerikanske menn barberer og barberes, men nikker også til Piet Mondrian og det tidlige 1900-tallets de stijl-bevegelse. I School of Beauty, School of Culture (2012) er Marshall tilbake i en skjønnhetssalong, denne gang ibakt en referanse til Hans Holbein d.y.-maleriet Ambassadørene fra 1533. Marshall elter en kunsthistorie han kan ut og inn, skriver videre på den. Tre tapte anrop senere, og i en ganske annen fløy enn en like fjetret venn, husker jeg at det ikke bare er meg og Kerry James her i verden: «Steike! Men møtes i kafeen, eller?»

Mestring – mastery – er å ha nådd en teknisk og kunstnerisk kyndighet som gir deg frihet til å gjøre det du vil, og til å bli sett og representert slik du selv vil, forklarer Kerry James Marshall. Faglig mestring gir handlefrihet og makt til å legge sårbarheten bak seg. Det er en 35-årig karriere som utfolder seg over åtti verk på Madison, i den hittil største museumspresentasjonen av Marshall. Han er basert i Chicago, men 61-åringen kommer opprinnelig fra Alabama og tilbragte deler av barndommen i Los Angeles, der han bevitnet Watts-opptøyene i 1965. Som tiåring fant han veien til kunstmuseet i LA, og som student satte han seg fore å fylle ut det store hullet han for lengst hadde identifisert i den langt fra nøytrale amerikansk-europeiske kunsthistorien han like fullt studerte og elsket. Det var på museum han ville ende opp, har han erklært. Og da helst i live.