Skip to content

Kommentar

Særing søker næring

Kultur og næring kan faktisk bli venner, skriver Johanne N. Wernø.

Morgenbladet
12/11/2014

Hvem bør ha det økonomiske ansvaret for norsk kunstproduksjon – staten, eller staten med private i en sidevogn med flere hestekrefter enn i dag? Debatten har skutt fart med statsbudsjettet. Tallene viser en ambisjon om noe vi til nå har kunnet se langt etter: fungerende offentlig-private samarbeid i kunst- og kulturlivets regnskaper. Det annonseres nå nye seminarer med kultur og næring i tittelen i større fart enn du kan uttale «entreprenør med innovasjonskraft». Samtidig venter alle på utredningen om kunstnerøkonomien, som ventes i januar.

I kulturbudsjettet finner vi blant annet en styrking av gaveforsterkingsordningen som forplikter staten til å gå inn med midler til institusjoner som får på bena privat delstøtte; et nytt kompetansesenter for kulturnæringene (i stedet for nedlagte Arts & Business); og mulige skatteinsentiver for privat engasjement.

Spesifikt for den visuelle kunsten er det kommet til et punkt som gir Office for Contemporary Art Norway (Oca) tre millioner til å støtte kommersielle gallerier som vil vise kunstnerne sine på messer i utlandet. Disse mønstringene – hvorav Art Basel i Basel og Miami samt Frieze i London og New York er de mest kjente – er kunstens viktigste fesjå, og Oca er den naturlige forvalteren.

Om flere kommersielle gallerier får statlig finansiering til de skyhøye deltageravgiftene på messene, får de ikke bare formidlet norsk kunst internasjonalt. De har også bedre odds for å sikre driften hjemme og gjøre god butikk, og kunsten kan få en ny inntektskilde: deg.

Vi ser flere tegn på at vi kan ha nye tider i vente hva gjelder kulturen og pengene. Søndag var det fest ved Akerselva for å markere at konsertscenen Blå har gått sammen med private aktører og greid å gjøre en troverdig nok finansiell figur til å få kjøpt sitt eget bygg. Manøveren var like halsbrekkende som den var atypisk, men kan forhåpentlig skape presedens; vi andre står uten egenkapital og grunnlag for lånegarantier og baler med utrygge leiekontrakter i et boligpresset Oslo sentrum.

Et annet tegn er mobiliseringen innad i den visuelle kunsten. I forumet Jour Fixe møtes jevnlig institusjonsledere og kuratorer fra visningssteder i Oslo.

Mest synlig utad har kanskje gruppens initiativ Oslo Art Weekend vært, men av større betydning er det at de som driver med kunst i hovedstaden – Nasjonalmuseet side om side med små kunstnerdrevne initiativ – her har skapt seg et samlingspunkt for å legge felles strategier, og der synergier er blitt mer enn et fint ord.

Eiendomsmarkedet er et vanlig punkt på agendaen. Ofte diskuteres også private inntektskilder generelt – og samlerrekruttering spesielt. For hvorfor samler ikke den stadig større utdannede middelklassen på kunst, kulturinteresserte og kjøpesterke som de er?

Svaret fortjener en egen kommentar, og strekker seg ut over salgsstedenes tendens til å legge ned (et skremmende antall sterke gallerier har måttet stenge de siste årene). Kanskje formidler ikke de eksisterende galleriene godt nok til sine potensielle kunder hva vi driver med i billedkunsten? Kanskje inviterer de dem ikke inn over terskelen?

Uansett: De nye midlene til messestøtte kan bli med å snu trenden. Og det er ikke bare galleristene som vil vinne på et sunnere, større marked. Norske non-profit-­institusjoner føler på fraværet av samlere som kunne bedret inntektsgrunnlaget for kunstnerne, innholdsprodusentene foruten hvem ingen av oss hadde hatt noen arbeidsplass.

«Kulturnæring» er berettiget i vinden, men noen begrepsavklaringer må til. Aller først bør en definere hvem i verdikjeden som egentlig bør bes drive denne næringen. For ofte fremstilles det som om det er kunstnerne selv som skal tenke som entreprenører. Men har ikke de et ganske annet – like tungt, men helt eget – ansvar?

De fleste kunstnere jobber nær et institusjonelt apparat, og det er her, i bransjen, at markedskommunikasjonen bør etterlyses. Jeg ser ikke helt for meg investoren og kunstneren som liksom skal spleises; kanskje er det fordi det slett ikke er kunstneren som skal på stevnemøtet.

Kunstproduksjon krever en spesialisert fordypning som sjelden foregår i excel. Kunstnere med dertil egnet legning står fritt til å benytte seg av de nye mulighetene for næringsutvikling, men å vente seg forretningsplaner av kunstnere flest, heller enn av institusjonsledere, vil i verste fall svekke deres kapasitet til å lage bra kunst, også kjent som jobben deres.