Skip to content

Journalistikk

Det snakkes for lite om kunstneres egen finansiering av kunsten. Den nye vinen er på papp.

Morgenbladet
27/01/14

Da Anne-Britt Gran la frem sin rapport om privat kulturfinansiering tidligere i år, sveipet BI-professoren innom et utbredt fenomen hun syntes det burde forskes mer på: at kunstnere og kulturarbeidere ofte spytter både egne midler og utallige uregistrerte timeverk i prosjektene de presenterer for oss, og dermed i stor skala bedriver privat finansiering av kunst.

Som kurator kan jeg bekrefte at kunstnere, også de med vind i seilene og fem års utdanning ved prestisjeskoler fra Frankfurt til New York, gjerne tar for gitt at de selv må delfinansiere utstillinger. Det budsjettet kunstnere kommer til oss med i planleggingsfasen vitner dessuten om at her er en yrkesgruppe som er trent i å få høy verdi ut av lave summer. I sine kostnadsberegninger legger de for dagen en både sjarmerende og beundringsverdig tendens til å få vrengt løs mer lerret, pleksiglass, MDF-plater, honorar til assistenter og innleide filmklippere, og alle de Clas Ohlson-duppedittene enhver produksjon krever, fra totalsummen – men da ved å unnlate å sette av nok midler til å lønne seg selv.

Denne tilbøyeligheten gjør naturligvis kunstnerne sårbare og utsatt for utnytting, og borgere som setter markedsvett høyt kan fort få et bilde av at vedkommende nærmest må være mindre begavet og i alle fall ikke kjenne sin verdi. Vet man ikke å prise seg, er det sjelden slik at andre kommer ilende til for å legge til en null eller to.

Kunstnere, den unge avantgarden. Den nye vinen. Om noen var i tvil, er ikke denne akkurat fra bestillingssortimentet. Den er på papp. Selv når kunstneren står fullstendig fritt til å disponere summen og kan dokumentere at x antall måneders fulltidsarbeid må til, har midlene det med å gå til produksjon og ikke til lønn. Kompensasjon for reiseutgifter er et fjernt, usannsynlig rykte, statlige satser for kost en vits for streitinger.

Iblant får de riktige løskanonene blant våre mer nyliberalistisk innstilte kulturpolitiske talspersoner slippe til i mediene over temaet norske kunstneres altfor gode kår. Kritikken er rettet mot ordningen der de beste kunstnerne lønnes av staten med årlige arbeidsstipend (som ligger på halvparten av det andre norske arbeidsfolk tjener), slik at det skal være mulig for dem å bruke mesteparten av tiden sin på atelieret og bare en mindre andel på den andre jobben de fleste – også de beste – uansett fortsetter med for å kunne heve en normal total årslønn. Det er bra vi har den ordningen, tror jeg, ellers hadde alle kunstnerne flyttet til steder der det ikke er så dyrt å leve som i Norge, verdens dyreste land.

Heldigvis speiler ikke disse utspillene noen standard blåblå holdning til billedkunstnere. Likevel, la oss bli enige om et par ting. En titt på noen produksjonsbudsjetter fra kunstfeltet, inkludert lister over nedlagte arbeidstimer, ville fort gjort det klart hvor «sugerøret i statskassa» faktisk leder. Aldri til private lommer. Alltid rett til produksjonen av den kunsten som stilles ut, og som publikum får glede av billig eller gratis.

Om veldig få i den profesjonelle og sosiale kretsen din bryter med mønsteret, oppleves det hverken som stigmatiserende eller det minste skamfullt å ha lite penger. Det er kun i de sjeldne situasjonene da kunstneren (eller frilanskritikeren eller -kuratoren, som gjerne deler de skrinne vilkårene) kommer i nærkontakt med folk fra ganske andre lag, at det demrer for henne: I deler av samfunnet er den rådende logikken at fravær av penger er et tegn på at du ikke har lyktes. Really?! Vel, hos oss har alltid forholdet mellom kulturell og økonomisk kapital vært fra ustabilt til fullstendig vilkårlig.

I min bok er kunstneres og kulturarbeideres omsorg for sitt virke, nøkterne forhold til penger og nonchalanse til kjøpefesten mønstergyldig. Og så er det dette interessante motsetningsforholdet mellom privatøkonomien på den ene siden og livsstil og early adopter-evner på den andre, da. Kunstneren (eller «the ultimate human being», som galleristen Gavin Brown kaller henne) har med et skuldertrekk alltid greid å lede an, med eller uten cash.