Skip to content

– MA Kunstfag Oslo 2009

Essay

Dress you up (in my love)

Katalogessay til avgangsutstilling MA Kunstfag, Kunsthögskolen i Oslo 2009

Kunstfag MA
2009

«Bilder uten tekst til er flaut, som nakne mennesker på et offentlig sted», harselerer kunstteoretikeren Boris Groys (1): i dag sees det som selvinnlysende at det må skrives et akkompagnerende stykke tekst når kunst skal vises fram. Teksten om utstillingen er hermetisk, ugjennomtrengelig og tung av fagterminologi og åpner gjerne med et smart sitat av en aktuell kunstteoretiker – tatt fra en like smart ny tittel, forteller fotnoten.

Teksten skrives for all del ikke for at noen skal lese den, fortsetter Groys, det ville vært naivt å prøve på noe sånt. «Heldigvis er det også få i kunstverdenen som har kommet på slike tanker». De kontekstualiserende ordene skal bare være der for å kle opp kunsten. Essayet i utstillingskatalogen er altså på samme tid uunnværlig og totalt overflødig. (Leser du ennå?)

Etter denne selvutslettende opptakt – fra dette nullpunkt – skal disse linjene nå trosse sin skjebne og prøve å si noe fornuftig om masterklassen av kunstnere og kunsthåndverkere som viser arbeider på Kunstfags avgangsutstilling denne våren. Ambisjonen må bli ydmyk. En forsiktig start. Kanskje noe om at Groys har rett. At de introduserende essayene er det bare å hoppe over, alltid, for i stedet å gå rett på sidene med studentenes presentasjoner, siden avgangskatalogen er for avgangsstudentenes verker og bare det, da ingen tekst i verden kan akkompagnere deg og det endelige prosjektet ditt godt nok den dagen du omsider uteksamineres etter det femårige non-stop-skippertaket som kalles mastergraden, fem år eldre og fem år mer kompetent til å møte det komplekse samtidige kunst- og kunsthåndverkfeltet. Kanskje noe sånt som at det ikke trenger å sies mer enn gratulerer og lykke til og her har du cavaen.

Dessuten møter alltid skribenten et dilemma i og med formatet «avgangsutstilling». Sånne er jo ikke satt sammen omkring noe gitt felles tema som hun bekvemt kan sette seg til å dosere over, men er derimot alltid en miks av like mange individuelle fordypningsfelter som det finnes studenter i klassen. Det finnes en risiko for at det blir påklistret, for ikke å si rent ut feil, om man setter seg fore å skulle analysere fellestrekk og tendenser i det man ser. Men så er det hjernen, da, som ved å prøve å skjelne mønstre i det mylderet den møter, alltid vil sikte seg inn på å avdekke en eller annen underliggende betydning i det, og sorteringen blir uunngåelig.

Ergo: blant Kunstfag-masterne 2009 finnes det en tendens til å ville behandle sin egen eller sin families historie, enten ved å bruke personlige erfaringer direkte eller ved å la fortellingen komme til syne i materialer og objekter. I andre prosjekter er ambisjonen heller politisk eller samfunnsbevisst: det handler om media, forbrukerrollen, statlig utøvd vold, likestilling, kollektiv apati, det offentlige rommet eller konsekvensene av globalisering, og stemmen bak den kunstneriske gestaltningen av temaet er noen ganger ettertenksom, andre ganger direkte forarget.

En tydelig tredje åre som binder flere av utstillerne sammen er interessen for å være med i den pågående diskusjonen om konseptuelt kunsthåndverk. Diskursen omkring det nye kunsthåndverket vi ser i dag – som ikke tilsvarer verken billedkunst, design eller søttitallets brukskunst, men er et eget, avgrenset felt med profilerte fanebærere som etter hvert evner å virkelig formidle aktualiteten i det de holder på med – er høyaktuell for alle som ser spørsmål om materialitet, bruksverdi, håndverk eller hverdagsobjektet som utslagsgivende for praksisen sin. Et fjerde trekk ved mange av arbeidene kunne vært det strippede formspråket. Geometriske figurer, det monokrome, rene, glatte og nakne.

Sånn. Det sier ikke noe av betydning om alle, og det sier ikke alt av betydning om noen. For disse kunstnerne og kunsthåndverkerne har ikke så mye mer til felles enn at de alle skal ut i det samme arbeidsmarkedet samtidig, et som i deres profesjoner mer enn før er de spisse albuers marked. Kravet om å måtte vinkle «produktet» sitt og selge seg som varemerke for å skille seg ut i den stadig esende mengden av kreative utøvere kan gi avsmak; påkjenningen ved å sogne til en underbetalt og utsatt yrkesgruppe er betydelig. Levekårsundersøkelsen fra 2008 sa sitt. Dette blir knallhardt. Og det blir jævlig gøy. Her har du cavaen, og velkommen ut.

(1) – Boris Groys: «Art Power» (MIT Press 2008)