REC, sa Erlander
Ulrika Gomm & Anna Lundh: Nu nu nu nu
Haninge Konsthall, sept 2010
Sist måned åt massive skogbranner seg gjennom Russland. Men i de timene og dagene da strålekasterne fra verdens samlede medier sveipet Kreml, hadde Moskvas borgermester funnet det for godt å sette seg i samme situasjon som oljeselskapet BPs sjef hadde gjort noen måneder tidligere, da strålekasterne var rettet mot Mexicogolfen der BPs rør var sprunget og katastrofen var et faktum: sjefen befant seg for tiden på privat ferie. Reaksjonene kom som piskeslag. For å vise seg sin posisjon og sin skamløse lønn verdig, må den ansvarlige umiddelbart fly hjem og gjøre en offentlig opptreden når noe skjellsettende rammer nasjonen. Merk: umiddelbart. Nu nu nu. Nu. For å vise seg sin posisjon og skamløse osv verdig, må man ikke bare handle veloverveid og med autoritet. Man må også gjøre det så fort som overhodet mulig, helst fortere.
I sin bok Øyeblikkets tyranni gjenforteller sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen en anekdote om Tage Erlander. Den sommerdagen i 1950 da svensk radio meldte at Koreakrigen var brutt ut, skal den svenske statsministeren ha sittet for seg selv i hagen og pelt på en spolebåndsopptager. Farer Erlander opp og kaster seg i en drosje til kontoret, staben, den ventende pressen? Klemmer han iPhonen mot øret og uttaler seg med sin landsfaderlige stemme om en mulig tredje verdenskrig allerede i bilen, samtidig som han parerer sekretærene sine på sms på den andre telefonen, alt mens stylist-teamet på hver side av ham forbereder hans kinn og isse på kamerablitsens blekfetende effekt og TV-studioets trykkende hete? Nei, Erlander blir sittende alene i hagen og tenke. Når han har tenkt en tid, trykker han på REC og leser inn sine betraktninger på spilleren. Tross dette icke-agerande, sier Hylland Eriksens kilde, var det ingen som anklaget sjefen for ubesluttsomhet eller handlingslammelse.
Tiden får ikke være en tom, nøytral og uskyldig størrelse lenger, om den noen gang var det. At vi tar klokketiden for gitt hver eneste dag, betyr ikke at den ikke er en menneskelig oppfinnelse. Klokka ble til i Europas middelalder for å styre munkenes bønnetider. Så sent som i 1830-årene levde mennesker i ulike byer til forskjellige klokketider: da jernbanelinjen The Great Western Railway åpnet, oppdaget man at klokkene i Bristol viste ti minutter mindre enn dem i London. Det hadde ikke vært nødvendig å leve etter samme tid, ikke før den industrielle revolusjon kom med oppfinnelser som telefonen og telegrafen. Først i 1884 kom de internasjonale tidssonene.
Og de siste tiårene har tiden, i alle fall den vestlige tiden, i mer og mer kritisk grad blitt både trangbodd og ladd. (Det har vist seg at politikere snakket 50% fortere på 90-tallet enn på 50-tallet; vi forventer svar på mail innen få timer selv om vi gladelig ventet i dagevis på svar på papirbrev for bare få år siden, og nettavisene har speedet opp tempoet i verdens redaksjoner ytterligere). Penger og makt flyter i tiden i strie, men regulerte strømmer. Erlanders minutter i hagen ville i dag blitt ansett som en uutnyttet ressurs, et tap, sløsing. Minuttene er kommersialisert og fylt opp.
Men Haninge Konsthall er langt fra Moskva, og Erlander er død. Imidlertid kan Anna Lundh og Ulrika Gomm sies å ta for seg nettopp den avstanden. I Nu nu nu nu viser de tre arbeider som på hver sin presise måte kan produsere nye tanker om tiden-før-og-nå: Ulrikas The lighthouse/Light on the hill, en dobbel projeksjon, og Annas TV time og The year is a python that swallowed an elephant, henholdsvis et videoverk og en performativ installasjon.
«Mellomrommene tettes» i vår tid, skriver Hylland Eriksen metaforisk om tidens akselerasjon. I TV time er det bokstavelig talt mellomrom som er subjekter, mellomrom som ikke finnes på TV lenger, men som gjorde det da Anna, Ulrika og jeg selv vokste opp. Barndomsminner, altså, men å betrakte klippene Anna samler på – TV time er et pågående prosjekt – som nostalgi, ville vært å snyte seg selv for mer. Med disse forgangne, stillferdige hullene i TVs syklus som materiale, en ubrukt ressurs som i dag utnyttes til fulle som reklameminutter eller eksponering av kanalens øvrige tilbud, har Anna formulert et effektivt utsagn om det å ta noe for gitt. Da venteminuttene fortsatt eksisterte, betraktet dem man som et ingenting. Nå når de er utryddet, kan vi se at de var et noe, og et sjeldent noe: en materialisering av rendyrket tom tid. Ikke slik å forstå at de dermed får noe bruksområde, jeg vil nødig skli ut verken i en oppfordring til meditasjon eller i den nevnte nostalgien. Men som uttrykk for en ny økonomisering – en kommersialisering og effektivisering av tiden, effektiviseringens egen måleenhet - definitivt et noe. Dessuten fader bildet slett ikke bort på slaget 14.00 eller 13.25 til fordel for TV-programmet du ventet på, Anna lar dem bare avløses av nye og atter nye venteminutter à la Groundhog Day. I kombinasjon med hverandre får bildene et nytt estetisk innhold. Dessuten oppstår muligheten til å lese egne historier og sammenhenger ut av de løsrevne bitene.
Ulrikas to projeksjoner jobber stille, men kompromissløst, jeg må spørre meg om The lighthouse og Light on the hill lever og har instinkter og at disse er å sette alle klokker som entrer rommet ut av spill. Kanskje er kraften i dem såpass at klokka på mobilen eller håndleddet faktisk har sakket litt når du kommer ut igjen. Denne tidsmekanikken av lys i andre potens (et lysende fyrhus projisert=lys skrevet i lys) har nemlig naturkrefter på sin side. De har innsatt en annen tid i gallerirommet. I stedet for tikk-tikk i klokkenes bolker på seksti-seksti-seksti-osv, drar de repeterte kjeglene over rommet i sin egen takt, tegner det opp og tar det fra lys til mørke. Kjeglene er naturlige visere, og øylandskapet (tittelens «hill») er klokkeskiva de sveiper med perfekt regelmessighet.
Fyrlyset er altså et myndig øye som definerer rommet med blikket. Det skinner som en kantete, innesperret måne, roterende som det alltid synlige NK-skiltet over Stockholm, og når rotasjonene kaster lyset over til landskapet på motsatt vegg, danner de et Q&A i rommet, et kor som spør og svarer hverandre. Når sangen er over, har de kvernet fram mørket.
Slik penger og valutaomregningsregler er vedtatte standarder for beregning av verdi på tvers av språk og kontinenter, og slik termometeret utenfor kjøkkenvinduet trumfer over vår subjektive opplevelse av hvorvidt det er en varm eller en kald morgen, slik tegner klokkene og kalenderne opp tidens dimensjoner for oss, og ingen kan si imot. Ikke dermed sagt at vi ikke har friheten til å skape våre egne indre visualiseringer av nåtid, framtid og fortid, av uker og år. Vi gjør jo det – vi må jo, vi mestrer ikke flytende størrelser, og mer eller mindre ubevisst formgir vi dem i tankene. Men det er sjelden vi får innblikk i andres formgivning. Anna har spurt og fått svar på papir og på bånd, og resultatet er verket The year is a python that swallowed an elephant. Blant svarmaterialet finnes en tegning av et år, som tegneren selv beskriver nettopp som en slange som har slukt en elefant. Ethvert år har, i hans hode, «a clear beginning, a middle and an end. The elephant’s movement through the belly indicates how fast or slow the year is going by». The year is… er en serie visualiseringer av en type vi alle skaper, men som vi nesten aldri deler.
REC, sa Erlander og tok sin tid. REC sa Anna og ville spille inn, så direkte som mulig, bilder av andre menneskers indre blikk; Ulrika filmet, rett fram, REC, en naturlig førtiminutters tidsenhet fra lys til mørke. REC sa det i SVT tjuefem år tidligere og tiden mellom 14.56 og 15.00 en hvilken som helst fredags ettermiddag ble fanget og arkivert. SAVE og tiden er ute.
Kilde, klokkens historie og tidens akselerasjon: Thomas Hylland Eriksen, Øyeblikkets tyranni (Aschehoug, 2001)