Kaia Hugin
Per-Oskar Leu
Ebba Bohlin
25.3 – 24.4 2011
Entrée
Nøstegaten 42, Bergen
Se bilder på Entrées hjemmesider og les anmeldelsen på Kunstkritikk.
Ideen bak Pica Pica på Entrée – som naturligvis er blitt radbrukket underveis i arbeidet, slik ideer skal når andre stemmer inviteres med på å videreutvikle dem – var å sette sammen en utstilling som drøfter det irrasjonelle i visse menneskers fascinasjon for visse materialer. Det hele har sin spire i undertegnedes nysgjerrighet på fenomenet pica, en tilstand eller adferdsmønster der den som er rammet, gir etter for en trang til å spise en utvalgt substans – gjerne jord, isbiter, fargestifter, hår, såpe eller lim.
Fenomenet pica har fått navn etter skjæra (på latin «Pica pica»), som heller ikke velger sin mat ut ifra næringsverdien. Pica er ikke bare et medisinsk og psykiatrisk, men også et kulturhistorisk og etnologisk fenomen. I et Geographical Review fra april 1973 står det å lese: «geofagi-skikken [å spise jord/leire] spredte seg fra Afrika til USA med slaveriet. En undersøkelse fra Mississippi, utført i 1942, viste at minst 25% av alle skolebarn regelmessig spiste jord. Voksne (…) gjorde det også. Mange grunner ble oppgitt: jord er sunt, det hjelper gravide, det smaker godt, det er surt som sitron, det smaker best om det røykes i ovn, og så videre». I BBC Radios program Health Check kunne man i februar 2011 høre en reportasje om hvordan skikken arter seg i dag, og om noen av problemene den fører med seg: røkt leire («sikor») som importeres fra Bangladesh til Storbritannia for å omsettes til immigranter som en slags snack via heller uoffisielle distribusjonskanaler, har vist seg å inneholde farlige mengder bly og arsenikk.
I vestlig legevitenskap er det vanligere å støte på pica i form av enkeltpasienter hvis magesmerter eller nedkjørte tenner viser seg å skyldes inntak av alt fra gafler til vaskepulver; vi snakker her om et individuelt og ikke et kollektivt prosjekt, selv om de mange og velbrukte nettforumene for de rammede («All About Chewin’ Ice», etc.) røper at felles syndsbekjennelse og ekshibisjonisme også inngår.
I utvidet forstand kan pica sees som et både absurd og konkret bilde på hvordan mennesker kan utvikle lidenskapelige fascinasjoner og irrasjonelle følelser for fysiske materialer, objekter, teksturer eller substanser – tilbøyeligheter som kommer til syne også utenfor de diagnostisertes rekker, og nokså hyppig i kunsten. Det er noe ømt, klossete og forvirret her; iblant en maktkamp mellom person og stoff, iblant en besjeling eller identifikasjon. Materialet som spises eller på annen måte fetisjeres, blir fristilt fra sin vanlige funksjon og identitet. Pica Pica tar tilstanden inn i utstillingens og katalogens rom som en metafor eller springbrett for en videre, kollektiv utforskning av det feilfølte, grenseoverskridende, komiske, kleine eller direkte livsfarlige i akutte, frivillige sammenstøt mellom menneske og stoff.
Det vage, lumre, ambivalente og udefinerte ved fenomenet antydet for meg et tema som burde utforskes gjennom kunstneriske uttrykksformer heller enn via essayet eller foredraget (andre mulige utløp for varige hangups). Dessuten forholder de fleste, selv konseptualistiske, kunstnerskap seg nært til fysisk materiale – noen mer enn andre.
Kaia Hugin, Per-Oskar Leu og Ebba Bohlin er tre innbyrdes svært forskjellige kunstnere som alle, like fullt, pekte seg ut som interessante stemmer i sammenhengen. I Bohlins ofte monumentale arbeider er et materiale, helst en overflate, den typiske protagonisten. Da bearbeider hun møysommelig flatene – gulv, jordbunn, gjørmepytter eller bilpansere – og sliter seg fram til en ny side ved materialet. Ofte går det i polering. På Entrée viser hun en nyprodusert gulvinstallasjon ved navn «här», som bygger på ideer omkring spising og rå materialitet, makt og grenser, speiling, og det ukontrollerbare og destabiliserende i materialer som nekter å la seg fiksere.
Kaia Hugin har bakgrunn fra dans, og kropp og koreografi er nøkkelord i filmproduksjonen hennes. Serien «Motholic Mobbles» er et pågående prosjekt preget av en enestående sans for tørr humor og et presist øye for skrekkfilmkonvensjoner. Pica Pica presenterer «Motholic Mobbles 3», der en roterende kropp i frenetisk, standhaftig kamp med naturlig materie graver seg ned i en grop i bakken, liggende.
Pica Pica har en viss forløper i et prosjekt fra 2009. Transatlantiske Reiser var et teksteksperiment i grenseland mellom kritikk og fiksjon der jeg lot én halvdel bygge på verket «Americka (If it wasn´t for you, we´d all speak German)» av (en intetanende) Per-Oskar Leu. I teksten opptrer en karakter, appropriert/kidnappet fra Leus verk og videreutviklet, som har for vane å innta stearin som om det var mat. Først i etterkant av prosjektet fant jeg ut at karakterens potensielt dødelige uvane finnes i virkeligheten og har et navn. Da Pica Pica skulle ta form var det naturlig å gi pinnen tilbake til Leu og se hvor stafetten førte. Resultatet ble videoinstallasjonen, fotografiene og skulpturene i serien «Crimes of the future».
Johanne Nordby Wernø, Stockholm 8.3.2011