Skip to content

Kommentarartikkel

Sensommerens såreste kunstdebatt handler om hvem som har mest eierskap til en viss sorg.

Morgenbladet
21/08/15

Det ville unektelig blitt en veldig interessant rettssak: Hvem har det juridiske ansvaret for at noen opplever et minnesmerke som traumatiserende? Den statlige bestilleren? Kunstneren? Eller du, betrakteren som tolker det? Sensommerens såreste kunstdebatt handler om hvem som har mest eierskap til en viss sorg, og hvilke rettigheter de ulike «eierne» har i en statlig beslutningsprosess med ramme på 27 millioner kroner.

På Sørbråten skal det etableres et minnesmerke over terrorhandlingene på Utøya, men en gruppe lokale beboere har nå varslet at de vil gripe til naboloven og saksøke staten for å hindre at planene gjennomføres. Beboerne vil ha seg frabedt et verk i sine siktlinjer som minner dem om katastrofen mange av dem sto midt oppe i. I det siste har flere ment at kunstner Jonas Dahlbergs verk – et kutt i odden – må utsettes, endres eller skrinlegges: De direkte berørtes mening er viktigere enn andres ønske om et felles sted å minnes nettopp her.

Hole Høyre sier i en pressemelding sitert i Aftenposten at minnestedet ikke hyller dem som drev redningsarbeid og omsorg, og ikke løfter frem åpenhet, kjærlighet og folkestyre. Men hvilken domstol kan avgjøre hvilke monumenter som gjør det? Humaniora tilbyr sjelden fasit. Tolkning krever trening. Og det begynner med viljen til å prøve. I litteraturen snakkes det om at boken stiller krav om en aktiv leser. Samme diskusjon burde prøves oftere i billedkunsten. Kanskje vil folk gjerne ha det rike, frie kunstlivet en demokratisk ofentlighet forutsetter, bare det ikke prøves ut akkurat hos dem akkurat nå – omtrent slik det er maktpåliggende at eks-narkomane får botrening, men kanskje ikke i min oppgang.

Den aktive leser spør seg: Hvem har ansvar for en tolkning? Er det alltid fair å legge alt over på verket? Dahlbergs kutt i odden er neppe per definisjon brutalt og en «rasering av naturen», selv om dette er én fullt forståelig tolkning; det er vel så rimelig å se det som så nakent, ikke-referensielt og åpent at mange ulike betraktere, i dag og av fremtidige generasjoner, kan få legge sin egen sorgreleksjon i det. Billedlige tegn er fundamentalt annerledes enn de verbale. De er potensielt uendelig mangetydige. Rikdommen og utfordringen ved bildene er at et enkelt visuelt tegn aldri tar slutt, men er og blir ambivalent.

Den kollektive lengselen etter noe ikke-ambivalent er et totalitært trekk, hevder Karl Ove Knausgård i sin mye omtalte kritikk av «kyklopene» i svensk kulturoffentlighet. Det krever sin betrakter å velge å leve med et stykke uendelig flertydighet, i stedet for å kreve opprydning. Professor Siri Meyer har bastant uttalt at vi ikke kan ta hensyn til private protester når vi utformer nasjonale minnesmerker, men må se dem i samfunnsperspektiv. Andre, også kunstvitere, sier henne altså imot. Jeg mener saken bør ses i lys av den siste tidens debatter om hvordan «krenkelsen» har vunnet terreng og iblant kveler hele diskusjonen. På Trygdekontorets Krenk Spesial-sending i april mente Per Fugelli at vi blir for lett krenket og burde prøve å tåle mer: Vi burde «vaksinere oss», sa doktoren.

Sympati for at direkte berørte naboer skal bli hørt, er i all anstendighet a priori gitt. Men en forstyrrende tanke meldte seg da jeg ved en tilfeldighet oppdaget at nabogruppens (nylig avgåtte) talsperson også var administrator for facebooksiden for Frp-tilhengere der medlemmer i februar trakasserte AUF i den grad at PST ble koblet inn, og at han unnlot å sanksjonere dem: Kan motviljen mot minnesmerket være mer sammensatt, politisk og ideologisk enn først antatt?

Den varierer helt sikkert fra nabo til nabo, løselig samlet i velforeningen under et minste felles multiplum, «nei» – frem til sommeren for fire år siden var jo postnummeret alt denne gruppen hadde til felles. Men hos noen aktiveres kanskje også en tendens til å krenkes og indigneres av kunst, av den typen en gjerne inner nettopp lengst ute på høyresiden. Også i tidligere konlikter om ofentlig kunst har både Høyre og Frp indignert demonstrert sin uvilje mot uttrykk som avviker fra normen om en bronsestatue og/eller noe med roser eller duer.

Per-Kristian Foss (H) avviste i saken om et Christian Frederik-verk utenfor Stortinget i 2013 at kunsten kunne være «en stein av ubestemmelig karakter» – den måtte jo «ligne på kongen». Og Dannelses-Høyre gremmer seg kanskje over Harry-Høyre, men figurativt og greit blir det.

I april kom en rapport om mulige psykososiale konsekvenser av et minnesmerke i Hole fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Både den nye lederen i velforeningen og flere medier melder at rapporten konkluderer med at et minnesmerke vil bli en «for stor belastning» for naboene. Den slutningen trekkes ikke i rapporten, som åpner med å fastslå at blant annet tidsnød og lav svarprosent gjør den utilstrekkelig for slike konklusjoner.

Men staten bør ta inn over seg det forskernes funn faktisk dokumenterer: at mange beboere sliter tungt med prosjektet, spesielt fordi de ikke er blitt involvert i arbeidet tidlig nok – eller overhodet – og har gode grunner til å føle at de ikke er blitt hørt. Beboerne burde opplagt vært tatt inn mye tidligere, og fått komme reelt til orde. Men like opplagt burde det være at det finnes andre måter å møte en problematisk ytring på (visuell eller verbal) enn å kreve at den ikke får eksistere. Finnes det en vaksine?